BarneBok

Jeg har i det siste jobbet med en barnebok som handler om en liten flamme som bor i en peis. Jeg vurderer å endre slutten på den, men ellers er jeg halvveis fornøyd med resultatet. Les den om dere er interessert og legg gjerne igjen en kommentar om dere har noe på komme med.


DEN VESLE FLAMMEN PYRO

I en peis, i et hus, i et land du sikkert aldri har hørt om, bodde det en gang en liten kar med navn Pyro. Som du sikkert skjønner var Pyro en flamme. Men denne flammen var litt mer spesiell enn de Pappaen din pleier å lage om vinteren. Denne flammen kunne nemlig snakke. Han kunne smile og le, han kunne prate og synge. Men det Pyro likte aller best, det var å danse. Av og til kunne han danse hele dagen, helt fortapt i sin egen verden, en verden som var mye større enn peisen han bodde i.

Men Pyro hadde det ikke bare greit. Det var ensomt der i peisen. Familien han bodde hos hadde nemlig kjøpt seg noe nytt: en annen ovn som gikk på strøm, og plutselig hadde de ikke lenger tid til Pyro. De sluttet å samle seg og se Pyro danse når det var kaldt. Istedet skrudde de på en bryter og satt seg langt unna for å se på TV. De snakkert mindre sammen enn de gjorde før. Sluttet å fortelle spennende historier og synge sanger sammen, mens Pyro danset. De satt bare der og så på det kalde lyset fra TV'en og ingen brydde seg om det varme lyset til Pyro.

Pyro ville reise bort. Til et sted langt borte, og en familie som ville bry seg om ham. Selv om han var glad i de han bodde med, ble han også lei seg når de ikke engang ryddet og vasket litt hos ham. Gammel aske og kullete vedkubber lå overalt, og luften er vanskelig å puste i. Nei, Pyro følte ikke for å danse mer. Han ville ut. Ut i verden og se seg om, og aller mest ønsket Pyro seg en venn.

En gang prøvde Pyro å dra. Pakket alle sakene sine i en liten koffert, noen trefliser som niste, og hoppet ut peisdøra. I en kort stund fikk han se verden fra et annet sted enn gjennom det skitne og sotete vinduet sitt. «Dette må være sånn fugleungene føler seg når de blir med mammaen sin på tur første gangen,» tenkte Pyro. Og stort mer rakk han ikke før Pappa tråkket hardt på ham med skoen sin, plukket ham opp med en jernspade og kastet ham tilbake i peisen igjen. Stakkars Pyro, så liten og redd han ble da. Men aller mest var han lei seg. Hva galt hadde han gjort, som fortjente å bli tråkket på og kastet tilbake, uten engang å få med seg nistepakken sin.

Etter den gangen turde ikke Pyro å reise ut igjen. Han likte ikke å bli tråkket på og kastet rundt. «Glem det», tenkte han, der han satt i soten sin. «Det er sikkert ikke noe spennende der ute likevel.» Men han trodde ikke så veldig mye på det selv. Innerst inne visste han at alt måtte være bedre enn å være alene i en kald og møkkete peis resten av livet.

Dagene, ukene og månedene gikk. Og tiden går sakte når man er alene. Til slutt ble det nok for Pyro. Han bestemte seg for å i det minste se seg litt rundt. Med en bestemt bevegelse åpnet han døren til peisen på gløtt og kikket seg rundt. Overalt rundt ham var det mørkt og stille. Pyro åpnet døren litt til, knirkingen var nesten ikke til å holde ut. Han stakk hodet sitt ut og så: Ingenting. Ingen Pappa med jernspade. Ingen Mamma med et glass vann. Stua var helt tom og merkelig stille. Alle møblene hadde hvite laken over seg, TV'en var borte. Ingen hadde vært her på lang tid. «Har de dratt et annet sted?» undret Pyro idet han hoppet ned på gulvet og landet i en haug med støv. «Har de reist uten å ta meg med?» Pyro merket at han begynte bli litt sint. Skulle dette være takken for å ha varmet familien hver dag i mange år? Hvor mange ganger hadde ikke Pappa kommet inn, full av snø og hutrende fra kulden. Hvor mange ganger hadde ikke Pyro vært der for å tørke klærne til barna etter de hadde blitt våte.

Nå var det nok, Pyro skulle også reise. Han tok en bit kull og skrev på lakenet over sofaen «Har reist for å finne en familie som vil ta seg av meg.» Etter å ha tenkt seg litt om føyde han til «Håper dere finner en flamme som kan holde dere varme. PS ikke overdriv TV-tittingen. Det er ikke bra for øynene deres.»
«Ingen grunn til å glemme manerene sine,» tenkte Pyro idet han klatret ut et ødelagt vindu.
«I motsetning til enkelte andre.»

Ute var det natt. Noen lyktestolper kjempet med å holde mørket unna og en kald vind blåste nedover gaten. Ikke et menneske var å se. «Har alle sammen reist bort?» tenkte Pyro mens han vandret ned de tomme gatene. Overalt hvor han så seg om var det stille og tomt. Vinduene hadde planker spikret over seg, søppel lå overalt.

Etter noen timer bestemte Pyro seg for at det ikke var noe vits i å lete etter en ny familie i denne byen, tom og øde som den var. Han rasket med seg noen papirlapper til å spise senere og satte kursen mot skogen. «Kanskje jeg finner noen på andre siden av de trærne» håpet han.

Skogen var om mulig enda mørkere og stillere enn byen. Pyro likte ikke mørket noe særlig, og følte seg ikke akkurat høy i hatten der han gikk. Ikke hadde han noen hatt å føle seg høy i heller. I skogen var det ingen fugler som sang, ingen lyd var å høre, annet enn susingen i trærne. Det var som om vinden hvisket i trekronene, og baksnakket ham. Og Pyro visste ikke lenger hvor han var. Han begynte å bli bekymret. Kanskje kom han aldri til å komme seg ut av denne skogen, kanskje han måtte bo her helt alene resten av livet. Kanskje skogen aldri sluttet, kanskje han aldri kom til å finne noen å bo hos. «Jeg kan ikke gi meg nå,» mumlet Pyro for seg selv, og begynte å gå litt raskere.

Med ett så han noe et stykke borte. Et varmt og oransje lys som flakket og bølget i en lysning i det fjerne. Pyro begynte å småløpe mot lyset, kunne det være en annen flamme? Kanskje en hel familie? Der, i skogen, var det en stor gruppe med flammer. Flere enn Pyro trodde det kunne finnes i hele verden. «Kanskje de vil la meg være vennen deres,» håpet Pyro idet han gikk frem til en mindre gruppe som satt på en gammel trestamme.

«Hvem er du,» spurte den største flammen med en stemme som torden.
«Hei, jeg heter Pyro,» sa Pyro. «Jeg lurte på om jeg kunne være vennen deres?»
«Hahahahaaa,» brummet den store flammen. «Du er litt liten til å være sammen med oss. Kan du danse?»
«Selvsagt kan jeg det!» svarte Pyro begeistret. Han strekte seg litt og begynte å danse på en stubbe.
«Hahahhaaaa, se på'n a dere! Kaller du det å danse? Kom gutter, så skal vi vise'n åssen det gjøres!»

Flammene reiste seg og spredte seg i en stor ring rundt Pyro. Med kraftige bevegelser og vill rytme spredte de seg rundt og danset omkring, mens de ble større og større. Trærne begynte å brenne, gresset tok fyr og blomstene i lysningen ble slukt av varmen.
«Pass dere!» ropte Pyro. «Dere må være forsiktige, ellers svir dere av hele skogen!»
«Ser det ut som om vi bryr oss?» ropte den største flammen, som viklet seg opp en diger furu. «Vi er de største og sterkeste flammene i hele landet. Har du tenkt å stoppe oss, kanskje?»

Pyro visste ikke hva han skulle gjøre. Disse flammene var tydeligvis ikke interesserte i annet enn å starte bråk og store branner, noe Pyro hadde lært å unngå for lenge siden. Han vendte ryggen til spetakkelet som hadde oppstått og sprang så fort han kunne vekk fra bøllene i lysningen. Det tok ikke lang tid før han hørte sirener i luften og blinkende lys beveget seg over himmelen. Brannvesenet var på vei for å sette en stopper for bråket. Pyro løp som han aldri hadde løpt før. Han visste hva brannvesenet var og at de ikke likte sånne som han. Det siste han ville var å bli slukket av en stor mann med hjelm og vannslange. Pyro løp til han ikke kunne høre sirenene lenger. Og så løp han enda litt til, helt til de små beina hans ikke klarte mer. Utslitt og hivende etter pusten satte han seg ned på et lønneblad for å puste ut.

«Dette gikk ikke helt som jeg hadde planlagt,» tenkte Pyro for seg selv. «Kanskje jeg bare burde blitt igjen i peisen min.» Men nå var det for sent å angre seg. Peisen, huset og byen var langt unna nå, og Pyro husket ikke veien. «Jeg orker ikke mer,» ropte Pyro ut i skogen. «Jeg er trøtt, sulten og orker ikke å gå mer. Jeg kan like gjerne legge meg ned her og slukke nå. Jeg kommer aldri til å finne en familie som vil ta vare på meg.» Mer rakk han ikke å gjøre før søvnen tok han. Pyro lukket øynene og falt sammen på lønnebladet, utmattet som han var.

Dette ville vært slutten på historien vår, hadde det ikke vært for en liten vind som blåste igjennom skogen akkurat da. Den tok tak i bladet til Pyro og blåste ham opp, opp og ut fra skogen. Over åkrene, forbi en stor elv og inn et åpent vindu. Der landet han på toppen av et stearinglys, som stod på et skrivebord, før vinden fortsatte og blåste alle papirene utover gulvet. Pyro våknet av at vinduet smalt igjen bak ham, og så en mann med rare klær som lukket haspene. Mannen snudde seg mot Pyro og smilte til ham. «Jaja, hva er dette? En liten flamme som kommer for å gi meg litt lys mens jeg skriver.» Pyro var så forfjamset at han ikke klarte å si noe som helst. «Du er velkommen til å bli her så lenge du vil. Jeg holder på å skrive en liten bok, skjønner du. Det er bra du kom, siden strømmen min har gått og jeg kan ikke skrive noe uten lys.»

Pyro kikket ned på skrivebordet og så at mannen hadde begynt å skrive ganske mye allerede. Store, snirklende bostaver snodde seg over papiret. Mannen satte seg ned og plukket opp pennen sin. «Hmmm, hva tror du jeg skal kalle boken min? Den handler om en liten flamme, nesten som deg. Kanskje jeg skal kalle den «Den Vesle Flammen Pyro.» Hva tror du?»

Pyro sitter ikke på lysestaken min i dag.. Han sa han ville se seg om, og kanskje gi litt lys til noen andre som sitter i mørket. Han lovte å komme tilbake om jeg trengte ham, så kanskje vi får se han igjen senere en kveld? Prøv å se etter ham neste gang Pappa tenner opp i peisen, du kjenner han nok igjen på dansen.