Nåtidens Nattaktivitet, Nedtegnet Noenlunde Nykternt

Jeg elsker livet mitt. Ja, jeg sa det. Jeg digger å være Vegard i Trondheim!

Jobben min rocker, pengene flyter jevnlig, kvinnene er varme og pilsen er kald. Pc'en min lever igjen, MP3-spilleren er gjenfunnet, fingeren min gjør ikke fullt så vondt lenger og røykpakken min er ikke tom. Enkelte dager føler jeg meg som den heldigste single karen i verden. Om man ikke har bil eller dame gjelder det å finne glede i andre ting, en kunst jeg med tiden har klart å beherske godt over gjennomsnittet. Hver gang jeg har en pils i hånden er det som om det er den beste pilsen jeg har smakt, siden jeg jobber hardt for å kunne nyte den. Røykepausene på jobb er himmelske av samme grunn, og når det gjelder tilfeldig sex er det såpass tilfredsstillende at det fueler humøret mitt i flere dager etterpå. Selv om jeg neppe tror jeg orker to jenter på et døgn igjen.

Til helgen kommer lønna sigende inn på konto, arven etter Mormor lusker like etter, og jeg har fri Torsdag, Fredag og Lørdag. For en tid siden ville jeg i samme situasjon tenkt: "Dette kommer ikke til å vare, snart vil Murphy løfte sitt fatalistiske hode og få meg ned på bakken igjen." Ikke denne gangen. Ting har gått såpass bra for meg de siste månedene at hele familien må utslettes, formuen deres bli spist opp i dødsboet av illsinte kreditor-aliens og alle mine venner får kreft på samme dag, om humøret mitt skal jekkes ned ett eneste prosentpoeng. Jeg befinner meg på en oppadgående bølge, bygget på hardt arbeid, fundamentert i håp og tålmodighet og sementert inn i grunnfjellet med utrettelig pågangsmot. Jeg fortjener dette. Etter å ha måttet jobbe beinhardt for å få noe som helst her i verden er det tydelig at det faktisk har lønnet seg til slutt. Hard work and Blue Balls builds Character.

Nei, jeg har ikke noe fast forhold. Nei, jeg eier ikke egen leilighet. Nei, jeg har ikke min egen restaurant og nei, jeg har ikke millioner på konto. Det jeg derimot har er en god jobb i byens mest suksessrike spiseri, fet leiekåk, nok til mat og drikke og litt ellers på konto og gode venner. Og er ikke det egentlig nok? Man trenger ikke alltid å leve i overflod, så lenge man klarer å holde demningen vedlikeholdt.

Men for de som husker tilbake, har jeg til tider følt meg litt uthulet. Jeg var småforelska i en jente som det aldri kan bli noe med, livet føltes ensomt og unyttig. Jeg aner virkelig ikke hvorfor jeg befant meg i det spekteret av sinnet. Sett i retrospekt har alt ordnet seg for meg. Alle små motbakker, alle hindere og fartsdumper. Alle røde lys og stengte dører har ikke annet enn formet meg til hva jeg er i dag: En tilfreds og lykkelig mann, som virkelig bør vurdere å droppe hakeskjegget til fordel for noe mer kledelig. I have won in the Game of Life, and the price is Continued Existence! Hva så om jeg ikke har noen fast partner? Det bor 160 000 mennesker i denne byen, markedet er langt ifra magert. Hva så om jeg deler leilighet med en gæærn nording uten takt og tone? Jeg ser ham nesten aldri og de gangene han er her sitter han uansett og spiller BF2 hele dagen. Om noen trenger en pick-me-up på humøret, ring meg. Er det godt humør og selskap du er ute etter kan du få det fra mannen som burde selge draget sitt på finn.no



Helt til slutt: Liten tribute til Michael Jackson, den siste av vår tids store legender. Jeg lurer på om det noensinne vil komme noen som kan måle seg med de virkelig store navnene som har gått forbi oss. Vi har ingen Beatles, ingen Elvis, Guns N' Roses, Madonna eller Jacko verdt å nevne lenger. En era er over, og kanskje vil den aldri kunne overgåes. Hvil i fred, Michael. Du fortjener det. Du også...



Damn, han så bra ut... Han burde virkelig sluttet med operasjonene mens han lå bra an. Noe sier meg at Paris Hilton's karakter, Amber Sweet, fra Repo: The Genetic Opera, er sterkt inspirert av Michaels historie...