Resident Racism: Review

OK, så jeg har spilt en del Resident Evil V i det siste, siden jeg gikk litt lei av WoW, og Dawn of War II var kriminelt kort. Tanken med å springe rundt og skyte hundretusener av "infiserte" (Zombier forsvant i RE4. Vi savner dem, men vi kan late som) med håndkanoner balansert på min massive ereksjon er utrolig appellerende. Spesielt siden jeg har min udødelige fascinasjon for Zombies. Og i det store og hele har spillet levert. Greit nok at AI-partneren min, spilt av en nesten afrikansk kvinne (hun ser ut som en britisk dame dyppet i te) er verdens mest ubrukelige og irriterende sidekick, dialog og manus er milt-knusende latterlig og bossfights ikke alltid fungerer som de skal. Men Resident Evil har alltid handlet om å springe rundt og skyte ting, av til springende VEKK fra ting siden du ikke har nok ammo til å ta ut de femti millionene med kjipinger som sakte, men sikkert kommer subbende din veg. Og når så er tilfelle er spillet på sitt beste.

Se for deg at du befinner deg i en falleferdig hytte i et fremmed land. Du har sett en av dine teammates blitt halshugd av en bekymrende stor person med akupunktur-problemer, omringet av hundrevis av ikke-akkurat-jehovas-vitner. Og tilfeldigvis blir du lagt merke til. Du har noen sekunder på å barrikadere døren inn til hytta di, bittelitt ammo å legge i den puslete pistolen din og en partner som ikke får til noe som helst på egenhånd. DET er hva jeg kaller horror. Ikke survival horror, og ihvertfall ikke psykisk voldtekts-horror, a lá Silent Hill, men horror like fullt. I det du har gått nesten tom for ammo og blodtørstige afrikanere har klart å bryte ned døren din, kommer de faenmeg igjennom et hull i taket og øksemannen du så tidligere slår seg igjennom veggen. Spring, din smågutt! Spring!!

Da jeg hadde kommet til dette punktet, befant jeg meg i en stilling av blandede følelser. Den ene siden av meg tenkte: "Aaah, dette er hva Resident Evil handler om. Underbevæpnet, alene (Husj, Sheva. Du finnes ikke) og i seriøse problemer. Nå er det på tide å legge beina på nakken og håpe jeg i det hele tatt overlever."
Den andre, kyniske siden av meg, hadde derimot litt problemer.
"Hmmm, dette minner bekymrende mye om Resident Evil 4...."

Og det er HER problemene begynner for meg. Spillet er egentlig kliss likt Resident Evil 4, bare med andre karakterer. Scenen jeg nettopp beskrev er så godt som rippet rett ifra den utrolig minneverdige åpningen fra forrige spill. Settingen er bare satt i moderne Afrika, istedet for midten av Spania, og motorsagmannen fra RE4 er byttet ut med en øksekis. Men no worries, fordi en halvtime senere kommer en kar med motorsag og sekk over hodet sitt springende inn igjennom døren, med ønske om å gi deg en stor, blodig motorklem. Noen som husker den digre El Gigante-bossen i RE4? Vel, han er her også...

Etter å spilt igjennom spillet to ganger nå, sitter jeg igjen med to følelser. Den ene er:
"Hoy, det var gøy! Håper det kommer en oppfølger."
Den andre er litt mer påtrengende og sier:
"Har jeg nettopp betalt 600 kroner for å spille RE4 igjen i bedre grafikk...?"

Greit, ute i spillet er ting litt annerledes, og spillmekanikken har fått seg en overhaling. Men det er som om RE4, som revolusjonerte serien, tok alle de gode idéene, og da RE5 kom og skulle spise var det tomt. OK, det er Capcom som står for dette, og de har ikke akkurat en tendes til å gjøre spill nummer to i serien markant annerledes enn spill nummer en. Når jeg tenker tilbake var RE 1-Nemesis (Resident evil 1, 2, Code Veronica, Outbreak og Nemesis, si ifra om jeg har glemt noen nå.) det samme spillet, men med andre karakterer og andre steder å gå. Ihvertfall om man tenker på hvordan de ble spilt. Men de hadde i det minste verdigheten til å stokke om på ting, slenge inn noen nye bosser og gi meg ILLUSJONEN av at det er et nytt spill det er snakk om. Dette... føles uinspirert...

Men, nok om det. La oss vende over til temaet som har skapt mest blest rundt spillet: Saftig, nystekt rasisme!
Resident Evil 5 ble i lang tid før utgivelse hetset av diverse grupper som et spill lagd av rasisme og fremmedhat. Jeg går ut ifra at de gruppene består av hippier i antirasisme-grupper som har oppdaget at klubbkassen er skrapt og håper at et godt søksmål kommer til å gi dem nok penger til å være ubrukelige i et år til. Grunnen til ovennevnte utsagn var at de tidligste bildene og trailerne fra spillet viste en hvit mann (Spillets hovedkarakter, Chris Redfield) som sprang rundt og skjøt på negere. Negere bevæpnet med økser og diverse, men det spiller tydeligvis ingen rolle. Ei heller, det faktum at dette er i AFRIKA, hvor AFRIKANSKE mennesker gjerne er i overtall. Så, Capcom prøvde seg først med å si noe a lá: "Men i forrige spill var jo den hvite kisen i Spania og drepte spanjoler. DET var ikke rasistisk." Dette er et litt dårlig forsvar, siden sist jeg husket var spanjoler også hvite, eller i det minste hvite nok, til ikke å kunne spille rasismekortet når Leon springer inn, dreper dem alle og stjeler pengene deres.

I take two gjorde Capcom derimot litt mer. I det ferdige spillet er Chris fortsatt hvit, men enkelte tillegg er lagt til for å tone ned ting. Sidekicken din er svart, i det minste litt, en del hvite og arabiske flekker er strødd inn i de tidligere hordene, og det virker som om de har prøvd å fremstille moderne Afrika på en relativt realistisk og troverdig måte. Alt ble derimot spylt ned i dass omtrent midt i spillet, hvor du befinner deg i et sumpområde, omringet av leirehytter og kaklende buskmenn med bastskjørt og spyd. OH DEAR!! Noe sier meg at før året er omme kommer ihvertfall én lettere tilbakestående organisasjonsleder til å stå frem og kjøre Flamewars mot Capcom. Så i løpet av de neste ukene vil jeg være å finne utenfor kontoret til SOS Rasisme, mens jeg sliper macheten min og pusser pistolen. Ønsk meg god jakt.



BTW, brukte han nettopp sjekkelinjen jeg skrev i forrige innlegg? Jeg tror han gjorde det...

Fest, Fyll, Fanteri, Flatulens og Faenskap

For de som kjenner meg kommer det gjerne ikke som en stor overraskelse at jeg havnet på fylla i helga, som så ofte før. Turen gikk til Metro, for Hellfire og maskeradeball. Selv om det egentlig ble mer karneval over greia, blandet med store mengder alkohol. Kristian hadde sin første DJ-kveld, og klarte seg relativt greit, men mangelen på folk skapte kanskje litt for mye tørke på dansegulvet. Jeg må også si meg skyldig, siden jeg var litt opptatt med å stå i døra, samt en lengre diskusjon med Julie. En diskusjon som jeg tror ingen av oss vant, egentlig.

Tydeligvis var det noen kinks å jobbe ut etter det ble slutt, som vi ikke hadde tenkte over. Situasjoner som dette er vanskelige, spesielt siden man ikke alltid vet hvor man har hverandre. Heldigvis kom vi til en enighet, både om hvor vi stod og hvordan vi kommer til å være som venner fremover. Likevel kan jeg ikke annet enn å tro at jeg har behandlet aftermath'en litt dårlig på hennes vegne. Jeg lurer på om jeg har tatt hennes følelser seriøst, og kanskje til og med vært en liten drittsekk til tider. Jeg håper jeg ikke har det, men om så er tilfelle håper jeg at vi i det minste har funnet ut av ting nå, og kan fortsette livene våre til det bedre. Chalk it up as a learning experience, om man så vil.

Men det er ikke meningen at dette skal ende opp som et klageinnlegg, så vi beveger oss videre, bakover i tid. Voers-spielet var knallartig! Tror vi hadde 10-15 personer her, god musikk, altfor mye drikke og topp stemning. Av utrolig seriøse sjekketriks brukt i løpet av kvelden, kan disse nevnes som highlights:

- "La oss leke en lek. Den heter "Putt Penisen Min I Ting."
*pause*
"Neinei, det går bra. Det er for to spillere."

- "Hvem har planer om å bli fulle og dra på Hellfire!! Såklart, med "Bli fulle" mener jeg "Gå til sengs" og med "Dra på Hellfire" mener jeg "Med meg." Men dere har sagt ja"

Jeg har bestemt meg for at jeg en dag må slutte å drikke, siden jeg senker boligverdien i området. Den lille Lego-Jugend-hæren som står i bakgården hjelper sannsynligvis ikke så mye den heller...
Alt i alt, en koselig kveld. Jeg trenger slike distraksjoner fra virkeligheten i ny og ned, og siden både Hellfire og Dark City er flinke til å kaste arrangementer min vei betyr det at jeg får utsatt min killing spree på Trondheim Torg lenge nok til at jeg kanskje til og med glemmer den.

Så, dagens lille morsomhet. Jeg skulle egentlig poste dette innlegget i går, like før jeg dro på jobb og banket opp fulle folk i Burger-køen, men kom meg aldri i veg. Da jeg stod opp og skulle gå og skifte til uniformen min, hadde jeg en liten blackout ved døra mi og ble marsjert til lenestolen av samboer Steffen, som forøvrig også er vaktsjefen min. Fun! Og jeg fatter ikke hvorfor, noe som er litt mer spennende enn jeg strengt tatt setter pris på. Formen var helt fin, selv om jeg kanskje var litt trøtt. Jeg gikk bort til døra og i det jeg skulle åpne den, var jeg borte. Våknet opp på gulvet med Steffen over meg, mens jeg lurte på hvorfor jeg hadde vondt i knærne... Som et tilleggsmeme kan jeg legge til at jeg har et myggstikk på venstre øyelokk. Hvilken sammenheng det har er for meg fullstendig ukjent, men det er festlig...

BTW, noen flere enn meg som har vært flinke til å huske på at vi skal stille klokken? Og noen som husket Earth Hour? JEG husket Earth Hour, og bestemte meg for å slå på alle lysene i leiligheten for å kompensere for alle for hippiene som slo av sine. Morsomheter med gratis strøm...
Og i forbifarten: Det er to elektriske gjenstander som aldri må slåes av for å spare strøm: Kjøleskap og respiratorer. Ellers må man kaste så altfor mange grønnsaker...

Massemedia, Målgruppe, Marked og Metaforer

Det har i det siste kommet meg for øre at enkelte ikke liker denne bloggen. Språket er grovt, temaene er upassende og vitsene ubehagelige. Jeg kan se hvorfor noen kan mene det. Og det er mulig jeg kanskje har tråkket på noen nerver her. Men så var det dette med hensikt og målgruppe, da. Dette er ikke akkurat den mest seriøse bloggen på nettet. Den er et utløpssted for tanker, følelser og ting jeg vil få av skuldrene mine. Grunnen til at den er lagt ut på nett er for at de som står meg nærmest skal få lese og dele, om de føler for det. Og kanskje plukke opp på noen tråder jeg ikke føler for å snakke med folk om. Lettere å bare skrive det ned, så får de som gidder lese om det. Se på det som en privatfest. Folk kan gjerne ta med venner, og noen tilfeldige stikker kanskje til og med innom. Men de er i utgangspunktet ikke invitert, og har dermed ingen rett til å klage over musikken...

I tillegg har jeg fått høre at innleggene mine sverter og er til skade for enkelte som kan linkes opp mot det jeg skriver. Jeg vil VELDIG gjerne få vite hvordan det skulle foregå. Ingen navn er nevnt, og sjansen for at de som jeg tar ut frustrasjonen min på kommer til å høre om det og klare å skjønne at det er de det snakk om, er såpass forsvinnende liten at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Likevel virker det som om mine kritikere vender tilbake til tider, for å se hva jeg har funnet på. Litt som når man går i dyrehagen for å se på apene som kaster avføringen sin på forbipasserende. Man liker det ikke, og synes det er ganske frastøtende, men likevel må man tilbake og se, i tilfelle man gikk glipp av en skikkelig kake i trynet på noen man kjenner. Så man kan riste på hodet og krevet dyret avlivet. Og føle seg bedre enn denslags usiviliserte vesen.

For dere som leser og finner innholdet støtende: Slutt! Ingen tvinger noen til å lese hva jeg skriver her, ingen binder dere fast til stolen. Dette er ikke A Clockwork Orange, hvor folk blir tvunget til å se ting de føler vemmelse av. Dette er en intern sfære, hvor de aller nærmest meg kan følge med i livet mitt, kanskje forstå meg bedre og gjerne få seg en god latter. Politisk ukorrekt som jeg er, kan vel ingen tro at mine utfall er seriøse. Og om så er tilfelle, blir jeg nødt til å skru opp nivået et par hakk for å distansere meg enda lenger fra virkeligheten. Så man har valget mellom å le med på den useriøse, edgy humoren. Eller bare gå...

Som en understreking, en av våre tiders store standup-komikere, Jimmy Carr. Det er denne type svart humor jeg forfølger på siden min. Den provoserer, vekker harme og... underholder! Og i tillegg, kanskje den kan få folk til å tenke litt. Presse noen grenser og tangere noen linjer. Så verden kan bli litt mer avslappet til enkelte tema, og dermed litt mer fredfull. Det velger ihvertfall jeg å tro...