Satans Synsende Sympatisører Som Sniker Seg inn i Sfæren min

OK, jeg visste egentlig at dette kom til å skje. Nyheten om at jeg ikke lenger har kjæreste kom som et sjokk på noen, enkelte som kjenner meg godt så den komme et stykke unna, mens andre igjen trekker litt på skuldrene og lurer på hva alt oppstyret er om. For all del, reagér som dere vil. Men kan jeg vær så snill å ikke få masse "går det bra"-meldinger fra folk jeg ikke har snakket med på monsterlenge, eller som jeg såvidt kjenner i det hele tatt? Eneste grunnen til at de vet i det hele tatt er fordi de tilfeldigvis var på facebook i de fire timene siden jeg endre statusen min til single. Til alle må jeg svare "Jadda, det går helt fint. Vi er fortsatt venner og har det bra. No sweat." Den meldingen har jeg Copy-Pastet såpass mange ganger at jeg vurderer å bare lage en macro for den. Greit med de som faktisk bryr seg, men folk som bare skal snoke i privatlivet mitt uten at jeg har bedt om det, kan jeg klare meg uten. (Og ja, denne bloggen hjelper kanskje ikke så mye den heller, men jeg velger å tro at det er forsvinnende få folk som leser den.)

Til alle som måtte lure: Jeg har det helt fint. Føler ikke noen spesiell anger og er ikke ødelagt eller noe. Jeg har bare godtatt at en epoke i livet er over, en dør er lukket bak meg. Nå er det på tide å gå nedover gangen og se hva som ligger bak de andre dørene. Og det med et +16 Lockpick set i hånden...

Men samtidig har alle disse folka begynt å få meg til å fundere litt. HVORFOR er det ikke armageddon og helvete for meg nå? Var det fordi jeg egentlig så denne komme selv? Er det fordi jeg bare har blitt voksen nok til å innse at muligheter aldri forsvinner, de bare endrer form? Eller er det fordi jeg er en kynisk manssjåvinist som behandler kvinner som objekter og ikke bryr meg så lenge jeg får meg et ligg i ny og ne? Jeg velger å ikke tro på den siste, men en gnagende tvil har jeg uansett. Jeg mener, herregud. Det er klart jeg bryr meg om henne, hun er blant mine beste venner og en av de viktigste personene i livet mitt. Men jeg har ingen sterke negative følelser. Gjør dette meg til et dårligere menneske, eller har jeg bare sluttet å synes synd på meg selv med årene? Er jeg såpass herdet, eller bare såpass hul? Jeg velger å tro jeg har det bra, fordi jeg alltid klarer å vri alle situasjoner til min favør. Impulsiv og rastløs som jeg er.

"Er du helt sikker på at det går bra, at du ikke bare fortrenger det vonde? Vi kan sikkert ta en kaffe en gang." Om du ikke har giddet å ta kontakt med meg i all denne tiden, så trenger du ikke gjøre det bare for å få nytt sladder å dele med dine venner og venners venner.

Jeg velger å ikke tro på noe av det tullet hodet mitt prøver å få meg til å gå med på. det er bare den slags person jeg er. Det er mindre en Gi Faen-filosofi enn å bare se oppover og vite at jeg egentlig har det forbanna bra uansett. Jeg har gode venner, mat i skapet og sigg på bordet. Og om alt det skulle feile er WoW bare to tastetrykk unna. Jo, jeg er tilfreds. Romantikken har jeg kanskje latt ligge i fred en stund, og jeg kan ikke annet enn å tro at jeg har det bedre uten den. Om jeg absolutt skulle knuget ved alt som har gått annerledes enn planlagt, og alle dårlige beslutninger opp igjennom tiden ville jeg ikke får gjort en dritt. Nei, bedre å reise seg som det Tredje Riket en dag i April, og sende Polakkene til helvete med Panserbataljonen min. Jeg skal leve, og ikke faen om noen snotty forståesegpåere skal få ødelegge for meg.

Så, over til dagens gladnyhet:
Jeg har vært på jobbintervju hos Kyoto, byens beste sushibar (Bare én annen å velge i, men en seier er en seier. Jeg liker å spille DDR mot barn med MS i rullestol, siden det får ballene mine til å føles digre.) og det virker som om jeg får jobben. Kanskje jeg endelig kan få meg EN jobb på heltid som jeg kan leve av, istedet for FIRE andre som jeg må sjonglere som en annen ape i bur. Yes, mulighetene er åpne og veien er lang. Alt jeg trenger nå er et par rubinrøde slippers og en hagle mot zombier og liksomtrøstere, så er livet bare solskinn. Og fylla, selvsagt.