Søvnløs, Sliten og Seriøst Skeptisk til Søndag

Arbeid adler mannen, heter det. Om dette var sant burde jeg strengt tatt vært Hertug Vegard von Tannhäuser, med tilhørende slott og skattebetalende bønder. Jeg har i det siste jobbet rundt 12 timer, 6 dager i uka. Søndagene er fri, med unntak av noen telefoner for å delegere vaktlistene for neste uke. Jeg har fire jobber, hver med sin egen lille stressfaktor som legger en ny og spennende smak på neste arbeidsdag.

- Kokkestillingen gir meg de langvarige stressymptomene som stram nakke og tvangstanker angående orden. 8 timer hver dag, fem av dem i ekstremtempo, er likevel noe jeg vil anse som styrkende for kroppen. Jeg får i det minste bevegd på meg. Spesielt når jeg er ferdig på jobb klokken halv ett om natta og det ikke lenger går busser. En times spasertur i regnet er kos...
- Telefonintervjuer er jobben hvis du vil slite ut stemmebåndene ved å prate som Trond Viggo Torgersen i fem timer. "God dag, mitt navn er Vegard Dybvad" er en setning jeg begynner å gå litt lei av. Etter endt arbeidsdag hos Norstat har jeg som regel altfor mye kaffe og altfor lite mat i meg. Så både nyrer og galleblære hater meg litt og bestemmer seg for å avbryte nattesøvnen min ved å gi meg sure oppstøt og bringebærfantasier.
- Jobben som ordensvakt er kanskje den mest interessante av disse. Enkelte regner med at å være vakt består hovedsaklig av å stå på et sted og se tøff ut. Enkelte utbrudd a lá "Få se leg av deg" eller "Du trenger en runde" for å ha noe å gjøre. Ikke om du er stasjonert på Burger King nattestid i helgene. Her hadde det virkelig hjulpet om jeg hadde vært litt mer mandig enn jeg strengt tatt er. Når man får besøk av storvokste bikere med brannøks føler man seg litt til kort som en 57 kilos guling bevæpnet med håndjern og en lommelykt. Det er den typen jobb du bare vet du kommer til å angre på en kveld på byen når noen du har kastet ut på grunn av slåssing i køen kjenner deg igjen. Og har gjerne med seg venner.
- Mystery Shopper er den eneste stillingen jeg har som ikke krever at jeg blør fra tannkjøttet hver dag. Alt jeg trenger å gjøre er å gå inn i butikken, kjøpe noe, huske litt og skrive en enkel rapport om det etterpå. Geistet her er at jeg får beholde det jeg kjøper, samt litt lønn i tillegg. "Få betalt for shopping? Høres ut som en drøm! Sign me up", tenkte jeg. Så kom jeg på at jeg egentlig ikke har tid til å gjøre oppdragene mine, siden de andre tre jobbene tar over alt jeg har av tid. Så da forsvinner noe av det lille jeg har av fritid til mer jobb. Selv om det er en kosejobb, er det fortsatt tid jeg selger til andre enn meg selv og mine.

Alt dette blandet sammen skaper en helt ny og spennende type stress som vitenskapen burde undersøke. Ødelagt døgnrytme, konstant energimangel og påførende monsterapetitt i kombinasjon med økt irritasjon over verdens befolkning generelt, gir meg en heller interessant tilværelse. Spesielt siden jeg ikke orker å bruke de få fridagene jeg har til noe mer fornuftig enn å sitte her og blogge om arbeid. Men det er fordi jeg bryr meg om dere. Dypt...

I etterpåklokskapens navn er det kanskje denne arbeidsnarkomanien som endte forholdet mitt over nesten fire år. Før jul 07 flyttet vi sammen, og i månedene som fulgte var jeg arbeidsledig. Masse fritid til å bruke på det vakreste mennesket i verden, men fint lite penger å skjemme henne bort med. Noe jeg syntes hun fortjente, siden hun tilbrakte såpass mye tid på skole og på jobb. Da jeg endelig fikk meg ny jobb var jeg overenergisk og brukte alt jeg kunne av tid og oppmerksomhet på jobben, med målet "best i verden" i bakhodet. Dette var sannsynligvis starten på slutten, siden jeg ofte var utslitt da jeg kom hjem igjen. Penger ble det nok av, men ingen tid å bruke de på. Og spesielt ikke sammen med hun som skulle være viktigst av alt for meg.

Nå, med fire jobber, er det egentlig ikke rart at det gikk som det gikk. Romantikken hadde sakte, men sikkert tuslet ut døren, mens selvinnsikten fortsatt lette etter sandalene sine. Det har kommet til det punktet at jeg nå heller vil se repriser av Hell's Kitchen og røyke en 20-pakke, enn å gå ut på byen med venner. Fordi jeg vil slippe anstrengelsen. Overarbeid skaper latskap, av en dimensjon jeg ikke trodde eksisterte. Når man sitter i en haug av brukte klær, tomme røykpakker og oppvask uten å bry seg har man krysset en farlig grense.

Det er på tide å ta seg sammen. Balansen mellom det sosiale og det arbeidssomme må rettes opp i. Én heltidsjobb istedet for fire deltidsjobber hadde gjort seg. Levebrødet skal sikres, men sjelen må også ha sitt, heter det. For min del har det i det siste vært mer: Levebrødet må sikres, så får morrabrødet komme etter. Om det finner sandalene sine i det hele tatt...