Skvetten i skrevet, nå er det lenge siden jeg har postet noe her. Og gjett om jeg har fått høre det. Folk har ikke akkurat rent ned døra mi i håp om at jeg skal sprette posen med godsaker som er livet mitt, men når jeg en dag sjekker Facebook-inboxen min og har tre meldinger ifra folk som lurer på hvor bloggen min har blitt av, er det kanskje på tide at jeg gjør noe med det.
Sannheten er at jeg har vært rimelig opptatt på jobb, med fulle 40-timers uker, sosialt liv og WoW. Dette etterlater ikke veldig mye tid til blogging. Når sant skal sies har det sosiale livet mitt dalt litt som følge av jobben, et fellestrekk alle i denne bransjen bærer på nakken.
Men vi kan jo starte med så langt tilbake som jeg gidder å huske, nemlig Helldorado! Som jeg ikke husker veldig mye av.... Tredagersfylla kan frarøve minnet til selv den mest drevne dranker, men i mitt tilfelle var situasjonen av litt mindre spennende art. Jeg bestemte meg for å åpne en liten B&B under festivalen, og inviterte dermed en blondine med D-Cup ifra Oslo til å bo hos meg. Problemet var at hun ikke hadde fylt 20 og trøbbel i døra på Fredag gjorde at hun forsvant sporløst og jeg ble nødt til å stikke av for lete henne opp. Lørdagen var jeg tilstede under det meste av kvelden, men Tequila = Large Hadron Collider i for store mengder og det er vel egentlig alt jeg kan si om den kvelden. Neste år skal jeg ikke leke barnevakt igjen, for å si det sånn. Med mindre vedkommende er VELDIG overbevisende, skal sies....
En liten tid etter forenevnte episode skjedde det ingen skulle tro. En hendelse så rystende og uforutsett at det går gjetord om det i Kongehuset enda. Kvinner rev seg i håret, hunder nektet å spise maten sin og fedre kunne endelig puste lettet ut: Vegard takket nei til trekant i fylla, siden han nettopp har blitt utilgjengelig på singelmarkedet.
Og timingen kunne ikke vært bedre, for husverten jeg hadde før bestemte seg plutselig for å heller gi bort leiligheten til slektninger, enn å la meg overta kontrakten, som egentlig var avtalen. Den spennende tvisten i denne fortellingen er at han sa ifra om den nye planen 12. September. Hvilket gav meg litt i overkant av to uker på å finne et nytt sted. Så jeg tror nå jeg har satt ny rekord i å flytte sammen med kjæresten.
Leiligheten er absolutt ikke ille, men jeg savner kongekåken min, med digert kjøkken, adskilte soverom, flere etasjer, stor stue og ingen røykelov innomhus. Her har vi nå fått forbud mot å røyke i bakgården. Så jeg klatrer opp på taket istedet og roper svenske one-liners etter bussene i Prinsenkrysset.
Og det var vel egentlig alt spennende jeg hadde å dele med dere i dag. Det kan nevnes i tillegg at jobben går fint, håret gror jevnt og jeg har kjøpt meg nye sko. Og klarte å knuse langfingerknoken min i forgårs, noe som gjør det litt mer spennende enn vanlig å klemme fisk i 9 timer. Kos dere med vinteren og pass dere for Julenissen. Han på torget er muligens pedofil...
torsdag 26. november 2009
fredag 18. september 2009
Lover Lilac
As the hours pass by and vanish to night
Still awake in the gloom sits the old sodomite
His desire to own her, love endless; insane
Will this madness one day be his fall, be his bane?
With eyes of pure magic
His smile enigmatic
With a gait and a voice; endlessly charismatic
He has thralled hearts a-thousand
Yet one has been chosen
And still she turns down all his passions, awoken
She's a breath from the past, a delight to behold
Her smile's of a heaven no prophets foretold
Her features are softer than Kashmir on silk
Yet her tongue drips of venom, a corrupted C'athrilk
Will his dreams let him be
Should she answer his plea
To be his and forever cease living as free
Or will darkness consume
This mad fiddler, marooned
On an isle of damnation, bereft of the moon
Will his heart once again
Become whole, will it mend
Will this wind without housing at last find a friend?
Or will restlessness take him
Awaken Seraphims
To leave her in shatters as countless past victims
16/09/09
Still awake in the gloom sits the old sodomite
His desire to own her, love endless; insane
Will this madness one day be his fall, be his bane?
With eyes of pure magic
His smile enigmatic
With a gait and a voice; endlessly charismatic
He has thralled hearts a-thousand
Yet one has been chosen
And still she turns down all his passions, awoken
She's a breath from the past, a delight to behold
Her smile's of a heaven no prophets foretold
Her features are softer than Kashmir on silk
Yet her tongue drips of venom, a corrupted C'athrilk
Will his dreams let him be
Should she answer his plea
To be his and forever cease living as free
Or will darkness consume
This mad fiddler, marooned
On an isle of damnation, bereft of the moon
Will his heart once again
Become whole, will it mend
Will this wind without housing at last find a friend?
Or will restlessness take him
Awaken Seraphims
To leave her in shatters as countless past victims
16/09/09
søndag 26. juli 2009
Subtil Stressing av Sliten Sushi-kokk
"Vegard, din utrolig interessante og tiltrekkende mann! Hva har skjedd med meg i det siste, som er verdt å nevne," spør du? OK, du spurte kanskje ikke om det, men det er et spørsmål jeg føler for å svare på, så jeg gjør det likevel. HAH!
Vel, la oss gå igjennom listen
- Jobb
Denne sier seg selv. Arbeidsnarkoman og gæærn som jeg er, har jeg tilbrakt flere timer på jobb enn jeg strengt tatt trenger, for å klare å pushe meg selv til neste nivå. Det å bli bedre hver dag har blitt en besettelse for meg, et klart mål som glimrer i enden av tunnelen. Jeg SKAL klare å kjøre kjøkkenet alene. Jeg SKAL klare å lage all mat finere og raskere enn alle. (Kanskje med unntak av sjefen min, Den Svenske Maskinen. Mannen er faenmeg ikke normal) Og det er da noe å strebe etter det óg, siden langsiktig kjærlighet og mental balanse er langt utenfor rekkevidde.
- Moro
Etter å ha slitt med verdens mest absurde oppstartsproblem i rundt et år nå, har jeg endelig funnet ut hva som var galt med PC'en min. Greia var at den nektet å starte Windows, uavhengig av OS-versjon og hva som helst. Sjekket alle diskene mine, RAM, kabler og diverse. Formaterte, reinstallerte, herjet og styret og endte til slutt med å aldri slå av maskinen, siden jeg da ikke kom til å få slått den på. Gjett hva problemet var?
Tydeligvis har Atheros L1 Gigabit Nettadapteret problemer. Flere har rapportert om samme feilen, etter hva jeg har funnet på nett i etterkant. Hva jeg trengte å gjøre var å slette CMOS og legge inn alternative drivere til kortet. BOOM, I'm in. Dette tar ti minutter å gjøre og alle andre forsøk og hårrivende helvetesløsninger var dermed forgjeves. Men alt ordnet seg til slutt og nå kan jeg nerde som en glad jævel igjen.
Jeg har også kjøpt meg Guitar Hero World Tour og etter å ha spilt igjennom det og Metallica på hard med et trommesett som ikke registrerer Cymballene skikkelig, med mindre jeg slår dem med slegger, har jeg vondt i håndleddene. Spesielt etter Overkill. Faen ta deg, Motorhead...
- Piker, Vin og Sang
Jadda, Vegard driver enda og tuller på byen. Hver Lørdag, og enkelte andre ganger, er han full og storkar på byen. Velkledd, selvopptatt og sarkastisk. Men aldri synlig beruset, uansett hvor mye jeg får i meg...
Etter to Six-pac klarer jeg fortsatt å gå i en rett linje, skrive grammatisk korrekte meldinger, selv uten ordliste, og være sjarmerende nok til at jeg sjeldent går hjem alene. Eneste måten du kan se at jeg er full og ekkel på er å kjenne meg såpass at du har vært vant til en stemme som konstant ligger i E-Moll. Under alkoholpåvirkning forandrer den pitch og havner et sted i D-spekteret, av grunner jeg ikke helt klarer å forstå.
Og de dårlige vitsene kommer oftere enn mora di, sist kveld.
Special Note: I går natt, mens jeg jobbet på Burger'n (Ikke frivillig, I can't stress this enough) fikk jeg to forespørsler fra fremmede jenter om nummeret mitt. Vi får se om de faktisk ringer, og hva som skjer senere. Men der jeg kommer fra betyr "Ta en Kaffe" "Pule som kaniner," så ting kan bli interessante. Om ikke annet har jeg muligens to nye venner, og det er heller ikke dårlig.
Kanskje jeg BURDE selge draget mitt Finn.no. Noen som byr? Seacrest Out!
Vel, la oss gå igjennom listen
- Jobb
Denne sier seg selv. Arbeidsnarkoman og gæærn som jeg er, har jeg tilbrakt flere timer på jobb enn jeg strengt tatt trenger, for å klare å pushe meg selv til neste nivå. Det å bli bedre hver dag har blitt en besettelse for meg, et klart mål som glimrer i enden av tunnelen. Jeg SKAL klare å kjøre kjøkkenet alene. Jeg SKAL klare å lage all mat finere og raskere enn alle. (Kanskje med unntak av sjefen min, Den Svenske Maskinen. Mannen er faenmeg ikke normal) Og det er da noe å strebe etter det óg, siden langsiktig kjærlighet og mental balanse er langt utenfor rekkevidde.
- Moro
Etter å ha slitt med verdens mest absurde oppstartsproblem i rundt et år nå, har jeg endelig funnet ut hva som var galt med PC'en min. Greia var at den nektet å starte Windows, uavhengig av OS-versjon og hva som helst. Sjekket alle diskene mine, RAM, kabler og diverse. Formaterte, reinstallerte, herjet og styret og endte til slutt med å aldri slå av maskinen, siden jeg da ikke kom til å få slått den på. Gjett hva problemet var?
Tydeligvis har Atheros L1 Gigabit Nettadapteret problemer. Flere har rapportert om samme feilen, etter hva jeg har funnet på nett i etterkant. Hva jeg trengte å gjøre var å slette CMOS og legge inn alternative drivere til kortet. BOOM, I'm in. Dette tar ti minutter å gjøre og alle andre forsøk og hårrivende helvetesløsninger var dermed forgjeves. Men alt ordnet seg til slutt og nå kan jeg nerde som en glad jævel igjen.
Jeg har også kjøpt meg Guitar Hero World Tour og etter å ha spilt igjennom det og Metallica på hard med et trommesett som ikke registrerer Cymballene skikkelig, med mindre jeg slår dem med slegger, har jeg vondt i håndleddene. Spesielt etter Overkill. Faen ta deg, Motorhead...
- Piker, Vin og Sang
Jadda, Vegard driver enda og tuller på byen. Hver Lørdag, og enkelte andre ganger, er han full og storkar på byen. Velkledd, selvopptatt og sarkastisk. Men aldri synlig beruset, uansett hvor mye jeg får i meg...
Etter to Six-pac klarer jeg fortsatt å gå i en rett linje, skrive grammatisk korrekte meldinger, selv uten ordliste, og være sjarmerende nok til at jeg sjeldent går hjem alene. Eneste måten du kan se at jeg er full og ekkel på er å kjenne meg såpass at du har vært vant til en stemme som konstant ligger i E-Moll. Under alkoholpåvirkning forandrer den pitch og havner et sted i D-spekteret, av grunner jeg ikke helt klarer å forstå.
Og de dårlige vitsene kommer oftere enn mora di, sist kveld.
Special Note: I går natt, mens jeg jobbet på Burger'n (Ikke frivillig, I can't stress this enough) fikk jeg to forespørsler fra fremmede jenter om nummeret mitt. Vi får se om de faktisk ringer, og hva som skjer senere. Men der jeg kommer fra betyr "Ta en Kaffe" "Pule som kaniner," så ting kan bli interessante. Om ikke annet har jeg muligens to nye venner, og det er heller ikke dårlig.
Kanskje jeg BURDE selge draget mitt Finn.no. Noen som byr? Seacrest Out!
fredag 24. juli 2009
lørdag 18. juli 2009
FredagsFyllas Feiltrinn
I dag har jeg stått opp klokken halv seks og gått rett på Guitar Hero i selskap med bestekompis og forgjette hedmarking Jan Gaute, samt ettervekstens skjeggete mester: Sindre. Noe som gikk veldig fint, til vi bestemte oss for å knerte et par pils... Som senere ble til litt mer enn et par. Og til slutt svært mange... Og senere 3B... Kvelden gikk strengt tatt bare nedover etter det.
Recap: Jeg har falt ned trappa på 3B (Men landet på beina ninjastyle) bommet på rekkverket i nevnte trapp, for så å falle ned (Men landet på beina igjen i verdens beste redning EVER!) mistet lommeboken min, spilt typen til en jente jeg under sterk påvirkning har hatt naken i senga og gitt bort nummeret mitt til et utrolig digert kvinnemenneske som jeg aldri har planer om å se igjen. Såklart, når jeg forteller folk, som ikke leser bloggen min, kommer jeg til å si at jeg var suave og fantastisk i min hypnotisk androgyne entré og fikk alle blikk til å lande på mine fantastiske magemuskler som spilte i solnedgangen mens enhjørninger red over regnbuen i Narnia. Jeg kommer også til å bortforklare frøken diger med at hun hadde en fin rumpe. Eller, kanskje ikke fin. Men diger, så jeg regner med den må være av stor verdi. I rumpebanken. Hvor de tar seg av transaksjoner vedrørende bakdeler. Og ulemper.
ANYWAY!
Jeg har som sagt ikke lommebok for tiden. Noe som er litt kjipt, siden medisiner, leg, penger og alt annet jeg trenger for å overleve i min kontinuerlige eksistens befant seg i den. Den er ikke blitt levert inn i baren, så eneste konklusjon er at den har blitt stjålet. Det er nå jeg angrer på at jeg ikke lenger har min gamle lommebok: Rosa, med paljetter, glitter og små hjerter i en liten kjetting på siden. Den lommeboken var så grell at jeg kunne legge den ifra meg hvor som helst, midt på bordet i en fullstappet bar, for å gå ut og røyke. Jeg kunne ha blitt ute så lenge jeg bare ville, hatt sex i trappa, våknet opp i et smug og gått glipp av to dager... Og den ville likevel ha ligget der, akkurat hvor den ble etterlatt. Mitt mest geniale påfunn noensinne, men i et forsøk på å virke voksen, belest, velstående og heterofil tok jeg i bruk en brun lærlommebok som hadde plass til 1000-lapper og mer enn tre kort. Der har vi en lesson in life, aldri prøv å være noe du ikke er. Eller, i mitt tilfelle: Ikke gi slipp på dine geniale idéer fordi noen roper "Tracy" etter deg på gata.
Nå er jeg rimelig sikker på at noen jeg møtte i løpet av turen hjem har banket meg kraftig opp og stjålet whiskey'en min, for nå som jeg er våken har jeg skikkelig vondt i hodet og all spriten min er borte! I tillegg, hvem gav meg kloremerkene jeg har på venstrearmen?! Jeg setter ikke pris på hendelser som har skjedd utenfor min viten, spesielt når de angår meg. So fuck it, tilbake til Black Books (En serie som anbefales på det sterkeste) og en Cola som begynner å bli litt vel doven til at jeg egentlig vil drikke den.
God helg, Seacrest out!
Recap: Jeg har falt ned trappa på 3B (Men landet på beina ninjastyle) bommet på rekkverket i nevnte trapp, for så å falle ned (Men landet på beina igjen i verdens beste redning EVER!) mistet lommeboken min, spilt typen til en jente jeg under sterk påvirkning har hatt naken i senga og gitt bort nummeret mitt til et utrolig digert kvinnemenneske som jeg aldri har planer om å se igjen. Såklart, når jeg forteller folk, som ikke leser bloggen min, kommer jeg til å si at jeg var suave og fantastisk i min hypnotisk androgyne entré og fikk alle blikk til å lande på mine fantastiske magemuskler som spilte i solnedgangen mens enhjørninger red over regnbuen i Narnia. Jeg kommer også til å bortforklare frøken diger med at hun hadde en fin rumpe. Eller, kanskje ikke fin. Men diger, så jeg regner med den må være av stor verdi. I rumpebanken. Hvor de tar seg av transaksjoner vedrørende bakdeler. Og ulemper.
ANYWAY!
Jeg har som sagt ikke lommebok for tiden. Noe som er litt kjipt, siden medisiner, leg, penger og alt annet jeg trenger for å overleve i min kontinuerlige eksistens befant seg i den. Den er ikke blitt levert inn i baren, så eneste konklusjon er at den har blitt stjålet. Det er nå jeg angrer på at jeg ikke lenger har min gamle lommebok: Rosa, med paljetter, glitter og små hjerter i en liten kjetting på siden. Den lommeboken var så grell at jeg kunne legge den ifra meg hvor som helst, midt på bordet i en fullstappet bar, for å gå ut og røyke. Jeg kunne ha blitt ute så lenge jeg bare ville, hatt sex i trappa, våknet opp i et smug og gått glipp av to dager... Og den ville likevel ha ligget der, akkurat hvor den ble etterlatt. Mitt mest geniale påfunn noensinne, men i et forsøk på å virke voksen, belest, velstående og heterofil tok jeg i bruk en brun lærlommebok som hadde plass til 1000-lapper og mer enn tre kort. Der har vi en lesson in life, aldri prøv å være noe du ikke er. Eller, i mitt tilfelle: Ikke gi slipp på dine geniale idéer fordi noen roper "Tracy" etter deg på gata.
Nå er jeg rimelig sikker på at noen jeg møtte i løpet av turen hjem har banket meg kraftig opp og stjålet whiskey'en min, for nå som jeg er våken har jeg skikkelig vondt i hodet og all spriten min er borte! I tillegg, hvem gav meg kloremerkene jeg har på venstrearmen?! Jeg setter ikke pris på hendelser som har skjedd utenfor min viten, spesielt når de angår meg. So fuck it, tilbake til Black Books (En serie som anbefales på det sterkeste) og en Cola som begynner å bli litt vel doven til at jeg egentlig vil drikke den.
God helg, Seacrest out!
mandag 13. juli 2009
Stormannsgalskapen Som Sårer og Splitter
Jeg vil benytte anledningen til å be om unnskyldning. Til alle jeg har såret og vondbrott, oversett og glemt. For alle brutte løfter og feilaktige inntrykk. Til alle jeg noensinne har gjort galt ved og til alle som noengang vil være så uheldige at de vil huske dette.
Jeg tenker ikke fremover, jeg overveier ikke konsekvenser. Jeg glemmer av og til at andre har følelser og at de kan bli såret. Jeg lever så i nuet at alt som skjer utenfor min lille verden ikke alltid blir oppfattet. Det er ikke fordi jeg ikke bryr meg, men jeg ser det bare ikke. Før det er for sent. Jeg vil virkelig at alle skal ha det fint, men klarer på finurlig vis å bygge opp folk for så å rive dem ned igjen. Det er en lengre strøm av knuste hjerter bak meg enn jeg føler meg konfortabel med, og selv om jeg angrer aldri så mye vil det alltid være for sent.
Jeg har alltid visst at jeg ikke kom til å nå en spesielt høy alder. Det har alltid ligget i bakhodet mitt og jeg har dermed alltid levd hver dag som om den skulle være min siste. For meg er livet en lekeplass, en stor fest og noe som skal nytes. Jeg sier aldri nei til noe godt, eller om jeg kan gjøre kvelden for noen andre. Dessverre begrenser ikke mine relasjoner seg til den ene dagen, menneskelige følelser og hukommelse strekker seg lengre enn som så.
Jeg har aldri vært utro i et fast forhold. Jeg har aldri med vitende vilje såret noen jeg står nær. Jeg trodde jeg hadde gjort det klart at jeg ikke var ute etter noe annet enn å ha det gøy og muligens en natts varme for å holde virkeligheten unna en stund til. Om noen har oppfattet annerledes og lært sannheten på feil måte, kan jeg ikke annet enn å beklage og håpe dere kan tilgi meg en gang.
Livet til Vegard løper fort, brenner hardt og lyser sterkere enn de flestes. Jeg er den du ringer om du vil føle deg som den mest suksessrike og lykkelige personen i verden. For én kveld... Jeg er ikke den du tar kontakt med om du vil finne ut av fremtiden, få orden på livet ditt eller planlegge. Jeg er ikke den du bør velge om du vil ha noe stødig og forutsigbart. Jeg håper de fleste av dere vil huske dette, og at jeg aldri mener det vondt. Men av og til går det bare galt med den beste av oss. Og nok en gang: Jeg beklager
Jeg tenker ikke fremover, jeg overveier ikke konsekvenser. Jeg glemmer av og til at andre har følelser og at de kan bli såret. Jeg lever så i nuet at alt som skjer utenfor min lille verden ikke alltid blir oppfattet. Det er ikke fordi jeg ikke bryr meg, men jeg ser det bare ikke. Før det er for sent. Jeg vil virkelig at alle skal ha det fint, men klarer på finurlig vis å bygge opp folk for så å rive dem ned igjen. Det er en lengre strøm av knuste hjerter bak meg enn jeg føler meg konfortabel med, og selv om jeg angrer aldri så mye vil det alltid være for sent.
Jeg har alltid visst at jeg ikke kom til å nå en spesielt høy alder. Det har alltid ligget i bakhodet mitt og jeg har dermed alltid levd hver dag som om den skulle være min siste. For meg er livet en lekeplass, en stor fest og noe som skal nytes. Jeg sier aldri nei til noe godt, eller om jeg kan gjøre kvelden for noen andre. Dessverre begrenser ikke mine relasjoner seg til den ene dagen, menneskelige følelser og hukommelse strekker seg lengre enn som så.
Jeg har aldri vært utro i et fast forhold. Jeg har aldri med vitende vilje såret noen jeg står nær. Jeg trodde jeg hadde gjort det klart at jeg ikke var ute etter noe annet enn å ha det gøy og muligens en natts varme for å holde virkeligheten unna en stund til. Om noen har oppfattet annerledes og lært sannheten på feil måte, kan jeg ikke annet enn å beklage og håpe dere kan tilgi meg en gang.
Livet til Vegard løper fort, brenner hardt og lyser sterkere enn de flestes. Jeg er den du ringer om du vil føle deg som den mest suksessrike og lykkelige personen i verden. For én kveld... Jeg er ikke den du tar kontakt med om du vil finne ut av fremtiden, få orden på livet ditt eller planlegge. Jeg er ikke den du bør velge om du vil ha noe stødig og forutsigbart. Jeg håper de fleste av dere vil huske dette, og at jeg aldri mener det vondt. Men av og til går det bare galt med den beste av oss. Og nok en gang: Jeg beklager
søndag 12. juli 2009
Min Mesterlige Markedsføring Mot MILFS (Med Maki)
Hoy, da ble det sannelig lørdag igjen, med gode tipspenger og Dark City på 3B. Skrint oppmøte som vanlig, men jeg klarte da faktisk å få et par nye venner i løpet av kvelden, samt én som bestemte seg for å smake på Makirullen til Vegard.
Yes, you heard me! Vegard segnet sin første MILF i helga, og ikke prøvde jeg heller. Noe som enten er en smule bekymringsverdig eller bare fem poeng. You decide. Moro var det uansett.
I dag har jeg såvidt klart å stått opp, spist Sprøstekt and a lá Schetzuan og sett Istid i 3D sammen Martin og hans nyervervede dobbeltrumpe. (Etter rådføring fra Jimmy Carr skal kvinner nå omtales som dobbeltrumper) "Ja, dobbeltrumpe. Akkurat: to rumper. En bak, som man er vant med og en annen liten rakker i fronten." Om alle blir med på dette kan vi ha en greie her
"Liten Rakker" er kanskje litt misvisende, men dere tar poenget. Hva det poenget faktisk ER, er for meg fullstendig uvisst. Anyway, tilbake til Istid 3:
Koselig film, for all del. Skuespillerne har kanskje mistet litt engasjementet i forhold til de to foregående og det meste av scener og idéer er løftet elegant fra The Land Before Time, Star Wars og Indiana Jones. Men det er 20th Century Fox som står bak greia, så jeg hadde vel ikke forventet noe annet. 3D-greia gjorde det hele litt mer interessant, selv om jeg føler de ikke utnyttet potensialet helt. Og etter å ha sett filmen er jeg litt sliten i øynene. Det er noe med den stereoskopgreia som gjør meg litt uvel. Og jeg har lyst til å spise den lille mammuten. Den ser aldeles nydelig ut, og som noen kanskje vet baserer jeg all sin kunnskap om dyr på om jeg kan spise dem eller ikke. If I can't eat it, Fuck it, or Bounce it like a ball, I just don't care...
Håper de er ferdige med Istid nå. Det er grenser for hvor ofte det ekornet er morsomt, og jeg lurer på om den grensen ble passert under åpningsscenen. Nå skal Gud hvile på den syvende dagen, og Vegard skal spille gitar. Because the time, they are a-changing...
G-MOLL!!
Yes, you heard me! Vegard segnet sin første MILF i helga, og ikke prøvde jeg heller. Noe som enten er en smule bekymringsverdig eller bare fem poeng. You decide. Moro var det uansett.
I dag har jeg såvidt klart å stått opp, spist Sprøstekt and a lá Schetzuan og sett Istid i 3D sammen Martin og hans nyervervede dobbeltrumpe. (Etter rådføring fra Jimmy Carr skal kvinner nå omtales som dobbeltrumper) "Ja, dobbeltrumpe. Akkurat: to rumper. En bak, som man er vant med og en annen liten rakker i fronten." Om alle blir med på dette kan vi ha en greie her
"Liten Rakker" er kanskje litt misvisende, men dere tar poenget. Hva det poenget faktisk ER, er for meg fullstendig uvisst. Anyway, tilbake til Istid 3:
Koselig film, for all del. Skuespillerne har kanskje mistet litt engasjementet i forhold til de to foregående og det meste av scener og idéer er løftet elegant fra The Land Before Time, Star Wars og Indiana Jones. Men det er 20th Century Fox som står bak greia, så jeg hadde vel ikke forventet noe annet. 3D-greia gjorde det hele litt mer interessant, selv om jeg føler de ikke utnyttet potensialet helt. Og etter å ha sett filmen er jeg litt sliten i øynene. Det er noe med den stereoskopgreia som gjør meg litt uvel. Og jeg har lyst til å spise den lille mammuten. Den ser aldeles nydelig ut, og som noen kanskje vet baserer jeg all sin kunnskap om dyr på om jeg kan spise dem eller ikke. If I can't eat it, Fuck it, or Bounce it like a ball, I just don't care...
Håper de er ferdige med Istid nå. Det er grenser for hvor ofte det ekornet er morsomt, og jeg lurer på om den grensen ble passert under åpningsscenen. Nå skal Gud hvile på den syvende dagen, og Vegard skal spille gitar. Because the time, they are a-changing...
G-MOLL!!
søndag 5. juli 2009
Hvordan Vegard Waster Viljestyrke og Vitalitet
*Sukk*
Dette er den siste dagen i frihelga mi. Den siste dagen på lang tid jeg kan tilbringe horisontalt og ødelegge gramatikk og helse. Og jeg skal hilse og si at jeg trengte den.
Jeg lurer på om det er for lenge siden jeg har hatt fri en hel helg. Såpass lenge at jeg har glemt konseptet og dermed instinktivt grep etter flaska. Om jeg en gang blir arbeidsledig kommer jeg til å bli alkis etter to uker...
Torsdag ble tilbrakt i fred og ro, med noen kalde rolige og Invader Zim. Fredag bestemte jeg og Seiler'n oss for å bli fulle, noe vi tydeligvis har talent for. Det er få ting jeg mestrer bedre her i verden enn å røyke og drikke. Samt å dra med meg diverse hjem, men denne gangen var det ihvertfall noe jeg kan våkne opp ved siden av uten å hytte neven min mot Gud med et gjallende "HVORFOOOOR!!" Det er mer enn jeg kan si om enkelte eventyr jeg har vært ute for tidligere.
Rekorden er en gang jeg våknet opp på Nardo på verdens mest ubehaglige sofa, uten noen som helst anelse om hva som hadde skjedd dagen før. Gikk inn på rommet for å lete etter mobilen og skjorta mi, og finner syv kondomer på gulvet og et takras fra Gardermoen i senga. Panikken tok meg, jeg fikk tak i telefonen kjapt og ga faen i skjorta i ønsket om å komme meg vekk. På vei ned trappa så jeg en kar på vei opp til badet. Han ga meg et kjapt blikk og kvalte et fnis før han gikk forbi meg.
Konklusjonen min er at jeg virkelig har prøvd, med tanke på antallet kondomer på gulvet. Har VIRKELIG prøvd, men enkelte oppgaver og kvinnfolk er bare for store, selv for meg. Etter å ha lidd nederlaget har jeg tydeligvis prøvd å få meg noe søvn, men snorkingen hennes var for jævlig, så jeg har gått og lagt meg på sofaen... Ikke mitt mest grasiøse øyeblikk, dette her.
Toppen av kransekaka kom dagen etter, da jeg satt på 3B med en liten gjeng. Inn døra kommer en gammel klassekamerat, ser på meg, ler og roper over hele baren: "Hey, Vegard. Hørt du pult ei jæææævlig feit dame for ei stund sia!!" Dette tar førsteplassen for seksuell pinlighet, og utkonkurrerer dermed den gangen jeg bomma og humpet madrassen i fire minutter før jeg ble informert om min bortkastede kinetiske energi.
I går hadde Annka innflyttingsfest, og tradisjonen tro tropper jeg opp på døra med en kasse pils, en magnum med sprudle og nevnte Seiler. Verten rakk å drikke seg inn i legoland før vi skulle ut, så det ble min oppgave å passe på at hun ikke veltet ned fra gulvet og brøt Newtons tredje lov i løpet av natta. Er du først i Legoland bør du passe deg for de gule brikkene....
I dag har jeg laget meg en sandwich som kostet 247,- og slapper i skrivende stund av med EBM, sigg, åpne vinduer og mine venner: EC Dahl og Seiler'n som også fikk snellet inn snøret i går. Leiligheten er shinet og skapet er fullt av Cola. Helga er avsluttet på samme måte som den startet, sirkelen er fullendt og spiralen er for pyser. Ficht Euch Alle, Fich Ja!!
Dette er den siste dagen i frihelga mi. Den siste dagen på lang tid jeg kan tilbringe horisontalt og ødelegge gramatikk og helse. Og jeg skal hilse og si at jeg trengte den.
Jeg lurer på om det er for lenge siden jeg har hatt fri en hel helg. Såpass lenge at jeg har glemt konseptet og dermed instinktivt grep etter flaska. Om jeg en gang blir arbeidsledig kommer jeg til å bli alkis etter to uker...
Torsdag ble tilbrakt i fred og ro, med noen kalde rolige og Invader Zim. Fredag bestemte jeg og Seiler'n oss for å bli fulle, noe vi tydeligvis har talent for. Det er få ting jeg mestrer bedre her i verden enn å røyke og drikke. Samt å dra med meg diverse hjem, men denne gangen var det ihvertfall noe jeg kan våkne opp ved siden av uten å hytte neven min mot Gud med et gjallende "HVORFOOOOR!!" Det er mer enn jeg kan si om enkelte eventyr jeg har vært ute for tidligere.
Rekorden er en gang jeg våknet opp på Nardo på verdens mest ubehaglige sofa, uten noen som helst anelse om hva som hadde skjedd dagen før. Gikk inn på rommet for å lete etter mobilen og skjorta mi, og finner syv kondomer på gulvet og et takras fra Gardermoen i senga. Panikken tok meg, jeg fikk tak i telefonen kjapt og ga faen i skjorta i ønsket om å komme meg vekk. På vei ned trappa så jeg en kar på vei opp til badet. Han ga meg et kjapt blikk og kvalte et fnis før han gikk forbi meg.
Konklusjonen min er at jeg virkelig har prøvd, med tanke på antallet kondomer på gulvet. Har VIRKELIG prøvd, men enkelte oppgaver og kvinnfolk er bare for store, selv for meg. Etter å ha lidd nederlaget har jeg tydeligvis prøvd å få meg noe søvn, men snorkingen hennes var for jævlig, så jeg har gått og lagt meg på sofaen... Ikke mitt mest grasiøse øyeblikk, dette her.
Toppen av kransekaka kom dagen etter, da jeg satt på 3B med en liten gjeng. Inn døra kommer en gammel klassekamerat, ser på meg, ler og roper over hele baren: "Hey, Vegard. Hørt du pult ei jæææævlig feit dame for ei stund sia!!" Dette tar førsteplassen for seksuell pinlighet, og utkonkurrerer dermed den gangen jeg bomma og humpet madrassen i fire minutter før jeg ble informert om min bortkastede kinetiske energi.
I går hadde Annka innflyttingsfest, og tradisjonen tro tropper jeg opp på døra med en kasse pils, en magnum med sprudle og nevnte Seiler. Verten rakk å drikke seg inn i legoland før vi skulle ut, så det ble min oppgave å passe på at hun ikke veltet ned fra gulvet og brøt Newtons tredje lov i løpet av natta. Er du først i Legoland bør du passe deg for de gule brikkene....
I dag har jeg laget meg en sandwich som kostet 247,- og slapper i skrivende stund av med EBM, sigg, åpne vinduer og mine venner: EC Dahl og Seiler'n som også fikk snellet inn snøret i går. Leiligheten er shinet og skapet er fullt av Cola. Helga er avsluttet på samme måte som den startet, sirkelen er fullendt og spiralen er for pyser. Ficht Euch Alle, Fich Ja!!
tirsdag 30. juni 2009
Nåtidens Nattaktivitet, Nedtegnet Noenlunde Nykternt
Jeg elsker livet mitt. Ja, jeg sa det. Jeg digger å være Vegard i Trondheim!
Jobben min rocker, pengene flyter jevnlig, kvinnene er varme og pilsen er kald. Pc'en min lever igjen, MP3-spilleren er gjenfunnet, fingeren min gjør ikke fullt så vondt lenger og røykpakken min er ikke tom. Enkelte dager føler jeg meg som den heldigste single karen i verden. Om man ikke har bil eller dame gjelder det å finne glede i andre ting, en kunst jeg med tiden har klart å beherske godt over gjennomsnittet. Hver gang jeg har en pils i hånden er det som om det er den beste pilsen jeg har smakt, siden jeg jobber hardt for å kunne nyte den. Røykepausene på jobb er himmelske av samme grunn, og når det gjelder tilfeldig sex er det såpass tilfredsstillende at det fueler humøret mitt i flere dager etterpå. Selv om jeg neppe tror jeg orker to jenter på et døgn igjen.
Til helgen kommer lønna sigende inn på konto, arven etter Mormor lusker like etter, og jeg har fri Torsdag, Fredag og Lørdag. For en tid siden ville jeg i samme situasjon tenkt: "Dette kommer ikke til å vare, snart vil Murphy løfte sitt fatalistiske hode og få meg ned på bakken igjen." Ikke denne gangen. Ting har gått såpass bra for meg de siste månedene at hele familien må utslettes, formuen deres bli spist opp i dødsboet av illsinte kreditor-aliens og alle mine venner får kreft på samme dag, om humøret mitt skal jekkes ned ett eneste prosentpoeng. Jeg befinner meg på en oppadgående bølge, bygget på hardt arbeid, fundamentert i håp og tålmodighet og sementert inn i grunnfjellet med utrettelig pågangsmot. Jeg fortjener dette. Etter å ha måttet jobbe beinhardt for å få noe som helst her i verden er det tydelig at det faktisk har lønnet seg til slutt. Hard work and Blue Balls builds Character.
Nei, jeg har ikke noe fast forhold. Nei, jeg eier ikke egen leilighet. Nei, jeg har ikke min egen restaurant og nei, jeg har ikke millioner på konto. Det jeg derimot har er en god jobb i byens mest suksessrike spiseri, fet leiekåk, nok til mat og drikke og litt ellers på konto og gode venner. Og er ikke det egentlig nok? Man trenger ikke alltid å leve i overflod, så lenge man klarer å holde demningen vedlikeholdt.
Men for de som husker tilbake, har jeg til tider følt meg litt uthulet. Jeg var småforelska i en jente som det aldri kan bli noe med, livet føltes ensomt og unyttig. Jeg aner virkelig ikke hvorfor jeg befant meg i det spekteret av sinnet. Sett i retrospekt har alt ordnet seg for meg. Alle små motbakker, alle hindere og fartsdumper. Alle røde lys og stengte dører har ikke annet enn formet meg til hva jeg er i dag: En tilfreds og lykkelig mann, som virkelig bør vurdere å droppe hakeskjegget til fordel for noe mer kledelig. I have won in the Game of Life, and the price is Continued Existence! Hva så om jeg ikke har noen fast partner? Det bor 160 000 mennesker i denne byen, markedet er langt ifra magert. Hva så om jeg deler leilighet med en gæærn nording uten takt og tone? Jeg ser ham nesten aldri og de gangene han er her sitter han uansett og spiller BF2 hele dagen. Om noen trenger en pick-me-up på humøret, ring meg. Er det godt humør og selskap du er ute etter kan du få det fra mannen som burde selge draget sitt på finn.no
Helt til slutt: Liten tribute til Michael Jackson, den siste av vår tids store legender. Jeg lurer på om det noensinne vil komme noen som kan måle seg med de virkelig store navnene som har gått forbi oss. Vi har ingen Beatles, ingen Elvis, Guns N' Roses, Madonna eller Jacko verdt å nevne lenger. En era er over, og kanskje vil den aldri kunne overgåes. Hvil i fred, Michael. Du fortjener det. Du også...
Damn, han så bra ut... Han burde virkelig sluttet med operasjonene mens han lå bra an. Noe sier meg at Paris Hilton's karakter, Amber Sweet, fra Repo: The Genetic Opera, er sterkt inspirert av Michaels historie...
Jobben min rocker, pengene flyter jevnlig, kvinnene er varme og pilsen er kald. Pc'en min lever igjen, MP3-spilleren er gjenfunnet, fingeren min gjør ikke fullt så vondt lenger og røykpakken min er ikke tom. Enkelte dager føler jeg meg som den heldigste single karen i verden. Om man ikke har bil eller dame gjelder det å finne glede i andre ting, en kunst jeg med tiden har klart å beherske godt over gjennomsnittet. Hver gang jeg har en pils i hånden er det som om det er den beste pilsen jeg har smakt, siden jeg jobber hardt for å kunne nyte den. Røykepausene på jobb er himmelske av samme grunn, og når det gjelder tilfeldig sex er det såpass tilfredsstillende at det fueler humøret mitt i flere dager etterpå. Selv om jeg neppe tror jeg orker to jenter på et døgn igjen.
Til helgen kommer lønna sigende inn på konto, arven etter Mormor lusker like etter, og jeg har fri Torsdag, Fredag og Lørdag. For en tid siden ville jeg i samme situasjon tenkt: "Dette kommer ikke til å vare, snart vil Murphy løfte sitt fatalistiske hode og få meg ned på bakken igjen." Ikke denne gangen. Ting har gått såpass bra for meg de siste månedene at hele familien må utslettes, formuen deres bli spist opp i dødsboet av illsinte kreditor-aliens og alle mine venner får kreft på samme dag, om humøret mitt skal jekkes ned ett eneste prosentpoeng. Jeg befinner meg på en oppadgående bølge, bygget på hardt arbeid, fundamentert i håp og tålmodighet og sementert inn i grunnfjellet med utrettelig pågangsmot. Jeg fortjener dette. Etter å ha måttet jobbe beinhardt for å få noe som helst her i verden er det tydelig at det faktisk har lønnet seg til slutt. Hard work and Blue Balls builds Character.
Nei, jeg har ikke noe fast forhold. Nei, jeg eier ikke egen leilighet. Nei, jeg har ikke min egen restaurant og nei, jeg har ikke millioner på konto. Det jeg derimot har er en god jobb i byens mest suksessrike spiseri, fet leiekåk, nok til mat og drikke og litt ellers på konto og gode venner. Og er ikke det egentlig nok? Man trenger ikke alltid å leve i overflod, så lenge man klarer å holde demningen vedlikeholdt.
Men for de som husker tilbake, har jeg til tider følt meg litt uthulet. Jeg var småforelska i en jente som det aldri kan bli noe med, livet føltes ensomt og unyttig. Jeg aner virkelig ikke hvorfor jeg befant meg i det spekteret av sinnet. Sett i retrospekt har alt ordnet seg for meg. Alle små motbakker, alle hindere og fartsdumper. Alle røde lys og stengte dører har ikke annet enn formet meg til hva jeg er i dag: En tilfreds og lykkelig mann, som virkelig bør vurdere å droppe hakeskjegget til fordel for noe mer kledelig. I have won in the Game of Life, and the price is Continued Existence! Hva så om jeg ikke har noen fast partner? Det bor 160 000 mennesker i denne byen, markedet er langt ifra magert. Hva så om jeg deler leilighet med en gæærn nording uten takt og tone? Jeg ser ham nesten aldri og de gangene han er her sitter han uansett og spiller BF2 hele dagen. Om noen trenger en pick-me-up på humøret, ring meg. Er det godt humør og selskap du er ute etter kan du få det fra mannen som burde selge draget sitt på finn.no
Helt til slutt: Liten tribute til Michael Jackson, den siste av vår tids store legender. Jeg lurer på om det noensinne vil komme noen som kan måle seg med de virkelig store navnene som har gått forbi oss. Vi har ingen Beatles, ingen Elvis, Guns N' Roses, Madonna eller Jacko verdt å nevne lenger. En era er over, og kanskje vil den aldri kunne overgåes. Hvil i fred, Michael. Du fortjener det. Du også...
Damn, han så bra ut... Han burde virkelig sluttet med operasjonene mens han lå bra an. Noe sier meg at Paris Hilton's karakter, Amber Sweet, fra Repo: The Genetic Opera, er sterkt inspirert av Michaels historie...
onsdag 24. juni 2009
WoW Warfare Video
Cancelled WoW Account Meltdown - Watch more Funny Videos
Wow... Jeg... vet virkelig ikke hva jeg skal si... Bare... Wow....
mandag 22. juni 2009
Drastisk Demoraliserende Dementia
Det er kjipt å ikke ha fungerende pekefinger...
Jeg jobber i et mye saktere tempo, våkner av at jeg kommer borti den om natta, jeg typer som en iguana tapet fast i en murstein, kastet ut fra et vindu i femte etasje og jeg er så og si hindret fra å spille nesten noe som helst. Noe som er ekstremt irriterende, siden jeg nylig har gått til anskaffelse av både Infamous, Prototype og Ghostbusters, tre spill som jeg virkelig har sett frem til, er utrolig underholdende og gode opplevelser jevnt over. Men det tyder på at jeg må vente i to uker til før jeg får spilt dem effektivt igjen, og sjelen min gråter stille mens jeg ulver nedpå smertestillende og ser Robot Chicken. Adding insult to injury, så har Steffen bestemt seg for å gi meg økenavnet Vegard Nifinger. Noe som ville vært litt stilig om jeg hadde vært en form for martial arts master, eller en mercenery i Afganistan. Men som heller tåkelagt sushikokk er det ikke så ærefullt at det gjør noe...
Christine var innom restauranten nå på lørdag for å ete seg et år fetere. Med henne fulgte The Usual Suspects, med et bord reservert for 14. De ble imidlertidig bare syv og tipset ikke engang. Samme dagen var kjøkkenstaben redusert med én mann, Thines, som er i Oslo for å fortelle kvinnfolket at han er glad i henne og blablabla. Sjefsservitøren er ødelagt pga feber og hele kvelden var stort sett et lite helvete. Så, i sann Vegard-stil: ferdig på jobb og stikke på 3B for en date med mine tre psykologer: Dr. Jack, Dr. Jäger og Dr. Captain Morgan (Han har to titler) for å ende opp i en seng på feil side av elva med en rødtopp på armen og en stor bulk i kontoen. Dagens livsstil er muligens helseskadelig, men i helvete så tilfredsstillende den er.
Jeg lurer på om det er på tide å roe seg litt... Jeg har de siste to månedene ikke gått hjem fra byen alene en eneste gang, Not ONCE. Jeg tror problemet her er å finne i enkel fysikk. Når jeg prater med tilfeldige kvinner på byen vil lyset fra stearin- og lampelysene reflekteres fra de jeg snakker med og inn i øynene mine. Der vil signalet gå opp i hjernen min, som forteller meg at jeg vil se mer av dem, gjerne mindre bekledd og dårligere belyst. Og, for all del, de fleste har jeg ingen problemer med å se når jeg våkner, men noe plager meg. Noe jeg ikke helt klarer å sette den fungerende fingeren min på. Kall det sosial rastløshet, manglende målretning eller null personlig innsikt. Noe som er litt sært, fordi jeg vet rimelig godt hva jeg vil ha, og jeg går etter det med en del blod på tann, resten i snabben, hvor det hører hjemme og dermed altfor lite i hjernen.
Og Vegard har en tendens til å få det han vil ha...
Men drit i det, positivt selvbedrag er tingen. Det har tjent meg godt siden ungdomsskolen, da jeg klarte å overbevise meg selv om at jeg ser bedre ut enn den jevne klassekamerat, og har med tiden gitt meg såpass selvtillitt at du kan samle opp det overflødige og fõre en afrikansk landsby i et år. Så nå er det straks tid for å trekke på seg kokkejakken nok en gang og herje som en gærning på jobb, hvor jeg den siste tiden har tilbrakt litt flere timer enn hva som er sunt for meg. Denne måneden, til tross for tre dagers sykefri, kommer til å gi meg minst 190 timer, og rundt 16K utbetalt i lønn etter skatt. Det blir en fin Juli, spesielt med tanke på at vi da har begrenset åpningstid og forhåpentligvis et normalt antall gjester. Men nå har jeg begynt å snakke om jobb igjen...
Det er interessant hvordan man bare siver tilbake til å snakke om ting som opptar en for tiden. Jeg, for eksempel, får ikke til å snakke om stort annet enn jobb, sex og gaming for tiden, siden det er det jeg bruker mesteparten av tiden, energien og pengene mine på. Men, som Caesar sa: Brød og sirkus til folket. Om vi vinkler den til Morrabrød og Fylla til folket, har dere meg i et nøtteskall.
In other news: Google har tydeligvis gått batshit crazy med annonsene i margen min. Hvordan har de noen som helst relevanse for folk som logger seg inn for å lese denne bloggen jevnlig...?
Kanskje det forklarer hvorfor jeg bare har tjent 65 Cents på dette....
Og jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal avslutte dette innlegget, så vi bare gir opp og holder på til vi går tom for ord og tålmodighet. Noe som skjer omtrent.............
NÅ!!
Jeg jobber i et mye saktere tempo, våkner av at jeg kommer borti den om natta, jeg typer som en iguana tapet fast i en murstein, kastet ut fra et vindu i femte etasje og jeg er så og si hindret fra å spille nesten noe som helst. Noe som er ekstremt irriterende, siden jeg nylig har gått til anskaffelse av både Infamous, Prototype og Ghostbusters, tre spill som jeg virkelig har sett frem til, er utrolig underholdende og gode opplevelser jevnt over. Men det tyder på at jeg må vente i to uker til før jeg får spilt dem effektivt igjen, og sjelen min gråter stille mens jeg ulver nedpå smertestillende og ser Robot Chicken. Adding insult to injury, så har Steffen bestemt seg for å gi meg økenavnet Vegard Nifinger. Noe som ville vært litt stilig om jeg hadde vært en form for martial arts master, eller en mercenery i Afganistan. Men som heller tåkelagt sushikokk er det ikke så ærefullt at det gjør noe...
Christine var innom restauranten nå på lørdag for å ete seg et år fetere. Med henne fulgte The Usual Suspects, med et bord reservert for 14. De ble imidlertidig bare syv og tipset ikke engang. Samme dagen var kjøkkenstaben redusert med én mann, Thines, som er i Oslo for å fortelle kvinnfolket at han er glad i henne og blablabla. Sjefsservitøren er ødelagt pga feber og hele kvelden var stort sett et lite helvete. Så, i sann Vegard-stil: ferdig på jobb og stikke på 3B for en date med mine tre psykologer: Dr. Jack, Dr. Jäger og Dr. Captain Morgan (Han har to titler) for å ende opp i en seng på feil side av elva med en rødtopp på armen og en stor bulk i kontoen. Dagens livsstil er muligens helseskadelig, men i helvete så tilfredsstillende den er.
Jeg lurer på om det er på tide å roe seg litt... Jeg har de siste to månedene ikke gått hjem fra byen alene en eneste gang, Not ONCE. Jeg tror problemet her er å finne i enkel fysikk. Når jeg prater med tilfeldige kvinner på byen vil lyset fra stearin- og lampelysene reflekteres fra de jeg snakker med og inn i øynene mine. Der vil signalet gå opp i hjernen min, som forteller meg at jeg vil se mer av dem, gjerne mindre bekledd og dårligere belyst. Og, for all del, de fleste har jeg ingen problemer med å se når jeg våkner, men noe plager meg. Noe jeg ikke helt klarer å sette den fungerende fingeren min på. Kall det sosial rastløshet, manglende målretning eller null personlig innsikt. Noe som er litt sært, fordi jeg vet rimelig godt hva jeg vil ha, og jeg går etter det med en del blod på tann, resten i snabben, hvor det hører hjemme og dermed altfor lite i hjernen.
Og Vegard har en tendens til å få det han vil ha...
Men drit i det, positivt selvbedrag er tingen. Det har tjent meg godt siden ungdomsskolen, da jeg klarte å overbevise meg selv om at jeg ser bedre ut enn den jevne klassekamerat, og har med tiden gitt meg såpass selvtillitt at du kan samle opp det overflødige og fõre en afrikansk landsby i et år. Så nå er det straks tid for å trekke på seg kokkejakken nok en gang og herje som en gærning på jobb, hvor jeg den siste tiden har tilbrakt litt flere timer enn hva som er sunt for meg. Denne måneden, til tross for tre dagers sykefri, kommer til å gi meg minst 190 timer, og rundt 16K utbetalt i lønn etter skatt. Det blir en fin Juli, spesielt med tanke på at vi da har begrenset åpningstid og forhåpentligvis et normalt antall gjester. Men nå har jeg begynt å snakke om jobb igjen...
Det er interessant hvordan man bare siver tilbake til å snakke om ting som opptar en for tiden. Jeg, for eksempel, får ikke til å snakke om stort annet enn jobb, sex og gaming for tiden, siden det er det jeg bruker mesteparten av tiden, energien og pengene mine på. Men, som Caesar sa: Brød og sirkus til folket. Om vi vinkler den til Morrabrød og Fylla til folket, har dere meg i et nøtteskall.
In other news: Google har tydeligvis gått batshit crazy med annonsene i margen min. Hvordan har de noen som helst relevanse for folk som logger seg inn for å lese denne bloggen jevnlig...?
Kanskje det forklarer hvorfor jeg bare har tjent 65 Cents på dette....
Og jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal avslutte dette innlegget, så vi bare gir opp og holder på til vi går tom for ord og tålmodighet. Noe som skjer omtrent.............
NÅ!!
tirsdag 16. juni 2009
Sushi, Sex, Skader og Sellout
Jeg liker måten overskriftene mine beskriver hva som har skjedd med meg i det siste. Ta for eksempel denne her. Sushi sier seg selv, (Oooh, ubevisst alliterasjon. Ser man det) siden jeg har vært på jobb nesten hver dag i Juni og har planer om å fortsette med det ut måneden. Skadedelen krever kanskje litt forklaring:
I dag stod jeg på jobb og hakket vårløk, som man vanligvis gjør ved åpning. På et eller annet finurlig vis klarte pekefingeren min å komme seg under kniven... Svosj, chop, ævve! Sprang på toalettet for å stoppe blødningen, gav opp etter ti minutter og tredde bare en hanske over, kom tilbake til plassen min og på fjøla ligger det en kniv med et litt for selvtilfreds uttrykk. Litt hakket vårløk og fingertuppen min. Hurra! Stod og jobbet i en liten time til, før jeg stakk på legevakta. Der fikk jeg bedøvd ned fingeren og bandasjert den etter alle kunstens regler. Og likevel har jeg nå klart å blø igjennom. Jeg har nå fri frem til Fredag (Igjen!) og lurer litt på hvordan jeg skal få det jævla blodet vekk fra vasken min. Har tredd en gummihanske over bandasjen for å hindre altfor mye søl, så den kan bli festlig å ta av i kveld.
Det er bare jeg som får til slikt...
Sex: Jeg har hatt det. Siden denne bloggen ikke har blitt til Aktuell Rapport helt enda, er det grenser for hvor mye grafiske detaljer dere får vite. Suffice to say, hun var bra.
Sellout: Ja, jeg har solgt ut. Med reklame i bloggen. Egentlig bare for å gjøre det, men om noen føler for å gi meg penger ved å trykke på annonsene, hadde jeg nesten blitt litt glad. Det koster dere ingenting, men om vi trykker mange nok ganger kan vi i teorien blø google tom for spenn og dele profitten oss imellom. Eller, mest sannsynlig, gi faen i at de er der, og bare vente til jeg har fjernet dem igjen.
Nå skal jeg se siste episoden av True Blood som har kommet ut og gomle fór med én hånd. Men det var i det minste venstre det gikk ut over, så ingen fare. Finn på deres egne vitser i mellomtiden, og ha en bra kveld.
I dag stod jeg på jobb og hakket vårløk, som man vanligvis gjør ved åpning. På et eller annet finurlig vis klarte pekefingeren min å komme seg under kniven... Svosj, chop, ævve! Sprang på toalettet for å stoppe blødningen, gav opp etter ti minutter og tredde bare en hanske over, kom tilbake til plassen min og på fjøla ligger det en kniv med et litt for selvtilfreds uttrykk. Litt hakket vårløk og fingertuppen min. Hurra! Stod og jobbet i en liten time til, før jeg stakk på legevakta. Der fikk jeg bedøvd ned fingeren og bandasjert den etter alle kunstens regler. Og likevel har jeg nå klart å blø igjennom. Jeg har nå fri frem til Fredag (Igjen!) og lurer litt på hvordan jeg skal få det jævla blodet vekk fra vasken min. Har tredd en gummihanske over bandasjen for å hindre altfor mye søl, så den kan bli festlig å ta av i kveld.
Det er bare jeg som får til slikt...
Sex: Jeg har hatt det. Siden denne bloggen ikke har blitt til Aktuell Rapport helt enda, er det grenser for hvor mye grafiske detaljer dere får vite. Suffice to say, hun var bra.
Sellout: Ja, jeg har solgt ut. Med reklame i bloggen. Egentlig bare for å gjøre det, men om noen føler for å gi meg penger ved å trykke på annonsene, hadde jeg nesten blitt litt glad. Det koster dere ingenting, men om vi trykker mange nok ganger kan vi i teorien blø google tom for spenn og dele profitten oss imellom. Eller, mest sannsynlig, gi faen i at de er der, og bare vente til jeg har fjernet dem igjen.
Nå skal jeg se siste episoden av True Blood som har kommet ut og gomle fór med én hånd. Men det var i det minste venstre det gikk ut over, så ingen fare. Finn på deres egne vitser i mellomtiden, og ha en bra kveld.
tirsdag 9. juni 2009
Androgynous Asian Alcoholic
Gimme beer, gimme booze
Bring it 'fast as ye can
Gimme grog, gimme gin
I'm the asian man!
Gimme rum, gimme Razz
Gimme all that ye've got
Gimme moonshine and Whiskey
Then pass me your sluts
I don't care if I offend ye
I don't care what ye think
I'm the asian man
Gimme someth' to drink!
Bring it 'fast as ye can
Gimme grog, gimme gin
I'm the asian man!
Gimme rum, gimme Razz
Gimme all that ye've got
Gimme moonshine and Whiskey
Then pass me your sluts
I don't care if I offend ye
I don't care what ye think
I'm the asian man
Gimme someth' to drink!
mandag 8. juni 2009
Alternative Aversjoner er Alltid Akseptabelt
Det er en stund siden jeg har skrevet her nå, noe jeg har fått høre fra flere av mine trofaste undersåtter, groupies og generelle fans. Grunnen til det er at jeg har vært rimelig opptatt og energifattig den siste tiden. Enkelte husker kanskje det aller første innlegget mitt, hvor jeg bestemte meg for å få bukt med arbeidsnarkomanien min, og ordne en balanse mellom jobb og sosialt liv. La oss bare si at den planen har blitt skutt, hevet over bord, strandet på et rev og frosset i isen, mens Børge Ousland forbereder en ekspedisjon for å finne den. I Juni nå, jobber jeg hver eneste dag med unntak av Søndager og én innklemt fridag. På plussiden blir det masse spenn i kassen, erfaringsmessig får jeg virkelig slipt meg og døgnrytmen min blir fin og ordentlig igjen. Men all min kontakt med omverdenen blir tydelig snevret inn.
I slike situasjoner er det få ting som får meg til å føle meg bedre enn min innebygde evne til å snu det blinde brunøyet til og bare ha det fint i min egen lille verden mens jeg arbeider. Timene flyr unna og jeg er effektivt hindret fra å bruke penger. Lørdagsnettene er uansett mine, og de har vært fine den siste tiden. Ikke vet jeg hvor jeg ender opp, men om ølen er kald og jentene vakre før jeg kommer dit spiller det fint liten rolle. Om de elementene er til stede når jeg kommer frem til målet, er det forsåvidt også en bonus jeg ikke sier nei til.
Kort oppsummert: Status Quo er fortsatt opprettholdt. Jeg jobber og styrer på dagtid, og ender opp i senger som ikke tilhører meg på kvelden. Jeg er forelsket i en jente jeg ikke kan få, bruker altfor mye penger selv om jeg nesten aldri er utenomhus og mister mer og mer troen på den menneskelige rase med hver dag som går.
*Thumbs up*
Men de gode idéene kommer til meg som kunder til en trippelbefittet hore på Broadway. Jeg har innsett at jeg har to talenter her i verden: Mat og Sex. Om jeg kan bake dette inn i ett enkelt selgbart produkt, er veien til helvete i det minste brolagt med gull, fremfor gode intensjoner. Derfor har jeg store planer om å åpne enkeltmannsforetaket "Ring en Vegard." Prinsippet fungerer ved at man ringer et hotlinenummer, 0 Orgasme (0 6742763) og jeg leverer i løpet av en time, pizza og pulings. Slagordet kommer til å være noe a lá: "Sulten og kåt? Du ringer, Vegard Bringer." Om vi bare kunne omskrevet prostitusjonsloven litt, ville planen vært perfekt, men siden politiet tydeligvis ikke bryr seg om mannlige prostituerte, burde jeg være rimelig trygg uansett. Og ringeren vil være med å støtte norsk forskning.
Tillat meg å forklare: Ved mitt siste semi-årlige legebesøk for å sjekke det meste, som kreft, kjønnssykdommer og generell almenntilstand, fikk jeg tilbud om å være med å prøve et nytt legemiddel som skal komme i butikkene om ikke lenge. Legemiddelet det er snakk om er en potenspille. Jeg har et brett med 24 piller som gjerne skal være oppbrukt før August er over. 22 av dem er igjen og jeg tror jeg trenger litt emr enn min sedvanlige sjarm for å kunne gjennomføre dette. So, who's in? Legg igjen navn og nummer hos Ring en Vegard, og støtt fremtidens legemiddelforskning.
Alternativt er det bare å ringe ellers, om du føler for å kaste bort et par-tre timer med en person som får altfor lite sosial kontakt for tiden. Jeg sier aldri nei til selskap.
I slike situasjoner er det få ting som får meg til å føle meg bedre enn min innebygde evne til å snu det blinde brunøyet til og bare ha det fint i min egen lille verden mens jeg arbeider. Timene flyr unna og jeg er effektivt hindret fra å bruke penger. Lørdagsnettene er uansett mine, og de har vært fine den siste tiden. Ikke vet jeg hvor jeg ender opp, men om ølen er kald og jentene vakre før jeg kommer dit spiller det fint liten rolle. Om de elementene er til stede når jeg kommer frem til målet, er det forsåvidt også en bonus jeg ikke sier nei til.
Kort oppsummert: Status Quo er fortsatt opprettholdt. Jeg jobber og styrer på dagtid, og ender opp i senger som ikke tilhører meg på kvelden. Jeg er forelsket i en jente jeg ikke kan få, bruker altfor mye penger selv om jeg nesten aldri er utenomhus og mister mer og mer troen på den menneskelige rase med hver dag som går.
*Thumbs up*
Men de gode idéene kommer til meg som kunder til en trippelbefittet hore på Broadway. Jeg har innsett at jeg har to talenter her i verden: Mat og Sex. Om jeg kan bake dette inn i ett enkelt selgbart produkt, er veien til helvete i det minste brolagt med gull, fremfor gode intensjoner. Derfor har jeg store planer om å åpne enkeltmannsforetaket "Ring en Vegard." Prinsippet fungerer ved at man ringer et hotlinenummer, 0 Orgasme (0 6742763) og jeg leverer i løpet av en time, pizza og pulings. Slagordet kommer til å være noe a lá: "Sulten og kåt? Du ringer, Vegard Bringer." Om vi bare kunne omskrevet prostitusjonsloven litt, ville planen vært perfekt, men siden politiet tydeligvis ikke bryr seg om mannlige prostituerte, burde jeg være rimelig trygg uansett. Og ringeren vil være med å støtte norsk forskning.
Tillat meg å forklare: Ved mitt siste semi-årlige legebesøk for å sjekke det meste, som kreft, kjønnssykdommer og generell almenntilstand, fikk jeg tilbud om å være med å prøve et nytt legemiddel som skal komme i butikkene om ikke lenge. Legemiddelet det er snakk om er en potenspille. Jeg har et brett med 24 piller som gjerne skal være oppbrukt før August er over. 22 av dem er igjen og jeg tror jeg trenger litt emr enn min sedvanlige sjarm for å kunne gjennomføre dette. So, who's in? Legg igjen navn og nummer hos Ring en Vegard, og støtt fremtidens legemiddelforskning.
Alternativt er det bare å ringe ellers, om du føler for å kaste bort et par-tre timer med en person som får altfor lite sosial kontakt for tiden. Jeg sier aldri nei til selskap.
onsdag 20. mai 2009
Sint Som Satan!!
I dag stakk jeg innom Kyoto for å hente tipsen min fra forrige Lørdag. Der får jeg høre fra PJ at noen har klart å slå av kjøleskapet mens de vasket ned kjøkkenet og fisk for 6000,- måtte kastes på Mandag. Dette blir trukket fra lønnen til oss tre som var på jobb på den dagen: Meg, PJ og Tiny. PJ vasket ikke ned kjøkkenet, så jeg vet det ikke var han. Jeg er HELT sikker på at det ikke var meg, siden jeg vasket kjøkkenet først og er veldig forsiktig med ting. Tiny, derimot, vasket kjøkkenet en ekstra gang før de stengte og jeg hadde gått for kvelden. Om jeg hadde slått av kjøleskapet ville han ha lagt merke til at det var av. Lysene foran på displayet ville vært slått av og man ville hørt det, siden den konstant Brrrrmm-lyden ville vært borte. Nå kan jeg forvente 2000,- mindre ved lønning, og PJ kan bare glemme å få lønnsøkningen som han fortjener. Alt på grunn av den faens idioten!! Jeg føler for å sparke dverger i ansiktet og bruke rullestolbrukere som leirduer! *Tar seg en Timeout*
På en litt lystigere note, kan det nevnes at jeg i dag var på Mormors med Kristina og Benedicte. Koseligere selskap skal man lete lenge etter, selv om samtalen etterhvert gled over på uglepupper... Av grunner som jeg enda ikke helt forstår...
I alle tilfeller virker det som det ordner seg for jenta, og jeg kunne ikke vært mer glad på andres vegne. Hun er verdens mest åpne og hyggelige jente, og den typen person som gjør at jeg får lyst til å bli et bedre menneske. Det er noe ikke mange kan skilte med.
På vei hjem fant vi en kar som var slått halvveis inn i Narnia etter han hadde falt av sykkelen. Jeg fikk ham på beina og spurte omd et gikk bra med ham. Hadde visst fått seg et dump i mellomgulvet, men påstod at det gikk fint. Enten hadde han drukket veldig mye fra før, noe som ville forklart hvorfor han falt av sykkelen til å begynne med, eller så har slaget han fikk i hodet gitt ham en kraftig hjernerystelse. Snøvlet som et uvær og ravet noe om 17. Mai, før han kom seg opp og sjanglet veldig ustø i en retning jeg håper var hjemmet hans. Satser på at vi ikke får lese i avisene om en fyr som er funnet i koma på gata ved siden av sykkelen sin i nær fremtid. Fun!
Jobb imorgen, noe som betyr senga i nær fremtid, etter jeg har utvekslet dagens kvote for tull på MSN. Det slår meg at jeg sjeldent sier noe fornuftig i chatvinduer...
På en litt lystigere note, kan det nevnes at jeg i dag var på Mormors med Kristina og Benedicte. Koseligere selskap skal man lete lenge etter, selv om samtalen etterhvert gled over på uglepupper... Av grunner som jeg enda ikke helt forstår...
I alle tilfeller virker det som det ordner seg for jenta, og jeg kunne ikke vært mer glad på andres vegne. Hun er verdens mest åpne og hyggelige jente, og den typen person som gjør at jeg får lyst til å bli et bedre menneske. Det er noe ikke mange kan skilte med.
På vei hjem fant vi en kar som var slått halvveis inn i Narnia etter han hadde falt av sykkelen. Jeg fikk ham på beina og spurte omd et gikk bra med ham. Hadde visst fått seg et dump i mellomgulvet, men påstod at det gikk fint. Enten hadde han drukket veldig mye fra før, noe som ville forklart hvorfor han falt av sykkelen til å begynne med, eller så har slaget han fikk i hodet gitt ham en kraftig hjernerystelse. Snøvlet som et uvær og ravet noe om 17. Mai, før han kom seg opp og sjanglet veldig ustø i en retning jeg håper var hjemmet hans. Satser på at vi ikke får lese i avisene om en fyr som er funnet i koma på gata ved siden av sykkelen sin i nær fremtid. Fun!
Jobb imorgen, noe som betyr senga i nær fremtid, etter jeg har utvekslet dagens kvote for tull på MSN. Det slår meg at jeg sjeldent sier noe fornuftig i chatvinduer...
mandag 18. mai 2009
Pretensiøs Poesi
Every passing day's the same
Like drops of water, spouts of rain
I tire of this pointless game
This mask I wear to hide my shame
All I wish is to convey
My feelings for you, pure, unstained
My debt's too much for me to pay
And past away's another day
I'll carry on in selfish guile
In burden bent, with love insane
Alone and hollow, every mile
I wear my mask, a painted smile
You cannot see, my dream to be
With you, my efforts are in vain
My triple sixes weighing me
With all my sins, and violent sprees
I hope you will forgive my deeds
As one day I must meet my bane
Untill that day I'll hide my needs
As you're too pure for evil seeds
Like drops of water, spouts of rain
I tire of this pointless game
This mask I wear to hide my shame
All I wish is to convey
My feelings for you, pure, unstained
My debt's too much for me to pay
And past away's another day
I'll carry on in selfish guile
In burden bent, with love insane
Alone and hollow, every mile
I wear my mask, a painted smile
You cannot see, my dream to be
With you, my efforts are in vain
My triple sixes weighing me
With all my sins, and violent sprees
I hope you will forgive my deeds
As one day I must meet my bane
Untill that day I'll hide my needs
As you're too pure for evil seeds
Zombies!! Super!!
Good to see you buddy, how've you been?
Things have been okay for me except that I'm a zombie now
I really wish you'd let us in
I think I speak for all of us when I say I understand
Why you folks might hesitate to submit to our demand
But here's an FYI: you're all gonna die screaming
All we want to do is eat your brains
We're not unreasonable, I mean, no one's gonna eat your eyes
All we want to do is eat your brains
We're at an impasse here, maybe we should compromise
If you open up the door
We'll all come inside and eat your brains
I don't want to nitpick, Tom, but is this really your plan?
Spend your whole life locked inside a mall?
Maybe that's okay for now but someday you'll be out of food and guns
And then you'll have to make the call
I'm not surprised to see you haven't thought it through enough
You never had the head for all that bigger picture stuff
But Tom, that's what I do, and I plan on eating you slowly
All we want to do is eat your brains
We're not unreasonable, I mean, no one's gonna eat your eyes
All we want to do is eat your brains
We're at an impasse here, maybe we should compromise
If you open up the doors
We'll all come inside and eat your brains
I'd like to help you Tom, in any way I can
I sure appreciate the way you're working with me
I'm not a monster Tom, well, technically I am
I guess I am
I've got another meeting Tom, maybe we could wrap it up
Know we'll get to common ground somehow
Meanwhile I'll report back to my colleagues who were chewing on the doors
I guess we'll table this for now
I'm glad to see you take constructive criticism well
Thank you for your time I know we're all busy as hell
And we'll put this thing to bed
When I bash your head open
All we want to do is eat your brains
We're not unreasonable, I mean, no one's gonna eat your eyes
All we want to do is eat your brains
We're at an impasse here, maybe we should compromise
If you open up the door
We'll all come inside and eat your brains
søndag 17. mai 2009
Flatlusa Fester, For Faen!!
Noensinne vært i et så diabolsk bra humør at du bare blir sittende og glise hele kvelden, selv om det ikke har skjedd noe morsomt i det hele tatt? Typen humør hvor du føler hele verden tilhører deg, og du bare vet du kommer til å vinne, uansett hva du legger ut på?
Hadde en slik i går. Etter å ha herjet på jobb, og fått gode tipspenger, ble det 3B og Hellfire. En ypperlig kveld, om jeg får si det mildt, til tross for et heller skrint oppmøte fra de fleste stamgjestene. Jeg ga faen, kvelden var min og når jeg er i bra humør drikker jeg altfor mye. I går ble det så mye at Jesus gjenoppstod i morges, bare for å si: "Faen, du drakk mye i går." Jeg merker jeg fortsatt er beruset... Og kvelden ble avbrutt litt utidig, siden brannalarmen på 3B bestemte seg for å gå. Jeg trenger noen til å holde meg i ørene...
I parken, ved siden av huset mitt, har SOS Rasisme satt igang et anti-nazistisk arrangement... Og jeg måtte kjempe hardt mot meg selv, for å ikke gå dit og føre blitzkrieg mot alle sammen. Det er hardt å være moralsk og politisk korrekt, når du heter Vegard.
Tid for dårlig animé og en kveld i min egen seng, til en forandring. Ønsk meg lykke til og lås inn alle våpen til hippiene har fjernet seg fra området...
Hadde en slik i går. Etter å ha herjet på jobb, og fått gode tipspenger, ble det 3B og Hellfire. En ypperlig kveld, om jeg får si det mildt, til tross for et heller skrint oppmøte fra de fleste stamgjestene. Jeg ga faen, kvelden var min og når jeg er i bra humør drikker jeg altfor mye. I går ble det så mye at Jesus gjenoppstod i morges, bare for å si: "Faen, du drakk mye i går." Jeg merker jeg fortsatt er beruset... Og kvelden ble avbrutt litt utidig, siden brannalarmen på 3B bestemte seg for å gå. Jeg trenger noen til å holde meg i ørene...
I parken, ved siden av huset mitt, har SOS Rasisme satt igang et anti-nazistisk arrangement... Og jeg måtte kjempe hardt mot meg selv, for å ikke gå dit og føre blitzkrieg mot alle sammen. Det er hardt å være moralsk og politisk korrekt, når du heter Vegard.
Tid for dårlig animé og en kveld i min egen seng, til en forandring. Ønsk meg lykke til og lås inn alle våpen til hippiene har fjernet seg fra området...
fredag 15. mai 2009
Take-Away Takeoff, Tiny Taper og Ting Tangerer Tullemodus
På Kyoto har vi en Ekstrahjelp, som går under økenavnet Tiny. Egentlig heter han vel Tainse, ellerno, og kommer fra Sri Lanka. Svær fyr med et godt hjerte. Men ikke for sushi... I dag meldte han seg helt ut av det som foregikk foran i restauranten og stilte seg bak for å kjøre en mer veskehjelp-aktig rolle. Problemet her er at han ikke er ansatt for å være oppvaskgutt, men for å være kokk. Noe han tydeligvis har ingen interesse av i det hele tatt. Etter å ha jobbet her i seks måneder, står han fortsatt på samme nivå jeg hadde etter dag to. I dag, etter dag syv, fikk jeg høre at jeg offisielt har gått forbi ham og kan ta min rettmessige plass, foran på kjøkkenet.
Victory! Victory for Zim!
*Later som jeg slår til en dverg*
Men, faen som vi solgte Take-away i dag. Ble opptil en times ventetid på maten, siden vi hadde så forbanna mye vi måtte ta igjen. Og jeg er ikke en utlært sushi-kokk enda. På langt nær. Så stakkars PJ, den episk kule rastaen, måtte ta seg av alt som ikke var Maki. Og det ble det mye av i løpet av dagen. Men til slutt klarte vi å ro skipet i land på Normandie, og bombet AA-kanonene. Vi herjer...
Jeg har begynt å se en ny Animé for tiden: Code Geass. Har hørt mye varmt om den før og forventningene var store. Jeg kan med glede si at serien har innfridd så langt. En del av de high-school-greiene får meg til å krype litt sammen i stolen, men ellers er det fett som faen. Anbefales på det sterkeste!
Nå er det på tide å logge seg på COD4 og buttrape n00bs til krampa tar meg. Good night and good frag
Victory! Victory for Zim!
*Later som jeg slår til en dverg*
Men, faen som vi solgte Take-away i dag. Ble opptil en times ventetid på maten, siden vi hadde så forbanna mye vi måtte ta igjen. Og jeg er ikke en utlært sushi-kokk enda. På langt nær. Så stakkars PJ, den episk kule rastaen, måtte ta seg av alt som ikke var Maki. Og det ble det mye av i løpet av dagen. Men til slutt klarte vi å ro skipet i land på Normandie, og bombet AA-kanonene. Vi herjer...
Jeg har begynt å se en ny Animé for tiden: Code Geass. Har hørt mye varmt om den før og forventningene var store. Jeg kan med glede si at serien har innfridd så langt. En del av de high-school-greiene får meg til å krype litt sammen i stolen, men ellers er det fett som faen. Anbefales på det sterkeste!
Nå er det på tide å logge seg på COD4 og buttrape n00bs til krampa tar meg. Good night and good frag
onsdag 13. mai 2009
Skremmende Saftig Stek
"Fy faen, Vegard. Du ER et geni"
"Mmmmh, nom nom nom"
"Can't talk, eating"
Hadde middagsgjester i går og serverte lammelår, stekt sakte i ovnen i tre timer. Og fytti helvette, så digg det var! Kjøttet var så saftig at jeg oversvømte benken idet jeg skulle skjære det opp, sausen satt som et skudd og tilbehøret smakte bedre enn noe jeg har laget tidligere. Jeg teller enda en seier i min favør.
Ble sittende og prate piss og se Pirates of the Caribbean: At World's End, før jeg dro på 3B... Alene... På en mandag... Hvilket kanskje ikke var den beste idéen noensinne. Fra nå av holder jeg meg til Tirsdager og helger. En mer tragisk ansamling av gamle fylliker har jeg egentlig ikke sett siden halvliter'n la ned. Fikk tilbud om å stå modell for den gærne kunstneren som har malt veggen nede ved Bakke Rundkjøring, og siden jeg er altfor narcissistisk takket jeg ja. Men om jeg ikke gir lyd fra meg på to uker, ringer dere politiet, ok?
Har tilbrakt hele dagen i dag i selskap med Billy, og jeg tror jeg nesten kan begynne å venne meg til ham. Freaky som han enn måtte være. Porkus Kristus er uansett for kul til å kunne ignorere...
"Mmmmh, nom nom nom"
"Can't talk, eating"
Hadde middagsgjester i går og serverte lammelår, stekt sakte i ovnen i tre timer. Og fytti helvette, så digg det var! Kjøttet var så saftig at jeg oversvømte benken idet jeg skulle skjære det opp, sausen satt som et skudd og tilbehøret smakte bedre enn noe jeg har laget tidligere. Jeg teller enda en seier i min favør.
Ble sittende og prate piss og se Pirates of the Caribbean: At World's End, før jeg dro på 3B... Alene... På en mandag... Hvilket kanskje ikke var den beste idéen noensinne. Fra nå av holder jeg meg til Tirsdager og helger. En mer tragisk ansamling av gamle fylliker har jeg egentlig ikke sett siden halvliter'n la ned. Fikk tilbud om å stå modell for den gærne kunstneren som har malt veggen nede ved Bakke Rundkjøring, og siden jeg er altfor narcissistisk takket jeg ja. Men om jeg ikke gir lyd fra meg på to uker, ringer dere politiet, ok?
Har tilbrakt hele dagen i dag i selskap med Billy, og jeg tror jeg nesten kan begynne å venne meg til ham. Freaky som han enn måtte være. Porkus Kristus er uansett for kul til å kunne ignorere...
søndag 10. mai 2009
Maki Madness Makes Me More Manly
"Charlie, come here for a second"
*Går bort*
"You see this salmon? It's a beautiful little piece of heaven, right here in my hand. See how the fat lies in lines along the filét? Now, you wanna go and put this salmon in your Maki Rolls, yes?"
"Yeah, sure"
"WELL FUCK YOU! This goes in the Sashimi! Get back to work, you goddamn chinese bastard."
Jeg tror jeg digger folk på jobb litt for mye... Mannenover er kanskje verdens tøffeste rasta, ever. For det første er han fra Hamburg, noe som er festlig i seg selv. For det andre kaller han alle servitørene for Servitors, noe jeg, i likhet med alle som har spilt Warhammer 40K aldri blir leie av å høre. Dessuten er han kliss lik min egen mentalitet når han jobber. Kødder med servitørene og folk rundt seg hele tiden og er generelt bare en herlig fyr. Hadde han vært like homo som han sier han er, skulle jeg tatt ham med på ost, vin og rohypnol.
Har begynt å skjønne Maki nå, så progresjon er til stede. Det vanskeligste er å lære å kjenne risen og hvordan den oppfører seg, spesielt hvordan den reagerer med Nori. Veldig viktig å få alle 8 rullene like når du skjærer opp, noe jeg fortsatt sliter litt med. For ikke å nevne at endestykkene skal se like fine ut som de andre. Jeg har en lei tendens til å alltid legge litt for lite fyll i endene. Sushi er vanskelig.... Til sommeren nå, må jeg attpåtil lære meg japansk, siden de nye menyene ikke inneholder et ord Norsk. Og for å sjekke J-fangirls på byen, ikke minst.
Nå er jeg sliten... Har nettopp kommet hjem etter å ha jobbet ti timer på Kyoto, og deretter herjet på Burger King i fem timer. Føttene verker, ryggen er sliten og jeg føler bare for å ta livet av en tilfeldig drosjesjåfør. Steffen burde være et likandes mål...
I slike situasjoner er det bare én ting som kan få meg i litt bedre humør: Ta i meg rennefart, rope HADOKEN! og ninjasparke verden før jeg kryper til sengs. Good night, and good phail...
*Går bort*
"You see this salmon? It's a beautiful little piece of heaven, right here in my hand. See how the fat lies in lines along the filét? Now, you wanna go and put this salmon in your Maki Rolls, yes?"
"Yeah, sure"
"WELL FUCK YOU! This goes in the Sashimi! Get back to work, you goddamn chinese bastard."
Jeg tror jeg digger folk på jobb litt for mye... Mannenover er kanskje verdens tøffeste rasta, ever. For det første er han fra Hamburg, noe som er festlig i seg selv. For det andre kaller han alle servitørene for Servitors, noe jeg, i likhet med alle som har spilt Warhammer 40K aldri blir leie av å høre. Dessuten er han kliss lik min egen mentalitet når han jobber. Kødder med servitørene og folk rundt seg hele tiden og er generelt bare en herlig fyr. Hadde han vært like homo som han sier han er, skulle jeg tatt ham med på ost, vin og rohypnol.
Har begynt å skjønne Maki nå, så progresjon er til stede. Det vanskeligste er å lære å kjenne risen og hvordan den oppfører seg, spesielt hvordan den reagerer med Nori. Veldig viktig å få alle 8 rullene like når du skjærer opp, noe jeg fortsatt sliter litt med. For ikke å nevne at endestykkene skal se like fine ut som de andre. Jeg har en lei tendens til å alltid legge litt for lite fyll i endene. Sushi er vanskelig.... Til sommeren nå, må jeg attpåtil lære meg japansk, siden de nye menyene ikke inneholder et ord Norsk. Og for å sjekke J-fangirls på byen, ikke minst.
Nå er jeg sliten... Har nettopp kommet hjem etter å ha jobbet ti timer på Kyoto, og deretter herjet på Burger King i fem timer. Føttene verker, ryggen er sliten og jeg føler bare for å ta livet av en tilfeldig drosjesjåfør. Steffen burde være et likandes mål...
I slike situasjoner er det bare én ting som kan få meg i litt bedre humør: Ta i meg rennefart, rope HADOKEN! og ninjasparke verden før jeg kryper til sengs. Good night, and good phail...
tirsdag 5. mai 2009
Sushi, Sigaretter, Synth og Stil
Kyoto er et fantastisk sted å jobbe på. Ikke bare har jeg fått alle til å kalle meg Carlie, men arbeidet er virkelig herlig. Alt foregår med hendene, alt lages fra bunnen, alt krever perfekt presisjon og lidenskap til faget. Jeg forstår godt hvorfor ikke alle kan bli sushi-kokker. Det krever tålmodighet, nøyaktighet og et velordnet hode, noe som kan være vanskelig å beholde når rushet står på som verst. Jeg gleder meg til Lørdag...
Grilling imorra, med mindre været skjærer seg. Og om lønnen min har ruslet seg inn på konto, som den skal gjøre, har jeg store planer om alkoholinntak. Gjerne i overdrevne mengder, og med noe pent å se på. Tirsdager betyr vinkveld, vinkveld betyr pitcher til 100,- og pitcher til 100,- betyr at jeg kommer til å rulle hjemover. Eller et annet sted. Vi får se hvor kvelden fører meg. I alle tilfeller kommer jeg til å ha det kos. Hvilket er lik seier for min del.
Another day shall bow before the might which is my glory. Succumb to my massive ego or be destroyed!
Om noen trenger godt humør har jeg mer enn nok til å dele. Selvtillit mangler heller ikke. Kanskje jeg har en ny markedsidé her...?
Grilling imorra, med mindre været skjærer seg. Og om lønnen min har ruslet seg inn på konto, som den skal gjøre, har jeg store planer om alkoholinntak. Gjerne i overdrevne mengder, og med noe pent å se på. Tirsdager betyr vinkveld, vinkveld betyr pitcher til 100,- og pitcher til 100,- betyr at jeg kommer til å rulle hjemover. Eller et annet sted. Vi får se hvor kvelden fører meg. I alle tilfeller kommer jeg til å ha det kos. Hvilket er lik seier for min del.
Another day shall bow before the might which is my glory. Succumb to my massive ego or be destroyed!
Om noen trenger godt humør har jeg mer enn nok til å dele. Selvtillit mangler heller ikke. Kanskje jeg har en ny markedsidé her...?
fredag 1. mai 2009
Obligatorisk Oppdatering
I går... I går hadde jeg endelig min siste dag på Egon! Jeg er fri fra det forbanna kjøret som "kokk" og kan endelig vie all min tid og karrieremessige oppmerksomhet til det jeg egentlig vil: Lage skikkelig mat. Fra bunnen. Med tid, presisjon og kjærlighet til faget. Jeg er så utrolig lykkelig...
Noe mer som var gøy i går er Hyperelectric's tilbakekomst til verdens dødelige. Samuel og Jan Gaute som DJ-duo er farlig energisk, og beina mine verker godt i dag etter å ha hamret ut all frustrasjon og overskuddsenergi på dansegulvet. Alkohol inntatt, raving på dansegulvet utført og tror du faenmeg ikke at et lite lys slo seg på oppe i hodet mitt?
Jeg tror, om ikke helt sikret enda, at jeg faktisk har klart å forelske meg igjen. Det at jeg tross alt faktisk har menneskelige følelser kommer som en velkommen topp på kransekaken som nå er livet mitt. Hvem vet, kanskje det til og med går bra? Tiden vil vise hva som kommer.
PS: Til alle som måtte lure på hvorfor jeg ikke ble med på Nachspiel: Har man venner som gråter i rennesteinen går man ikke ifra dem. Jeg tok henne med hjem, ga henne en god natts søvn og frokost. Og ikke minst en venn når hun trengte det som mest. Så ikke tro jeg ditchet dere med vilje, men enkelte situasjoner klarer jeg bare ikke å gå forbi med god samvittighet.
Håper dere alle får en strålende 1. Mai og kommer dere etter bakrusen på høvelig vis. Og husk: Vi begår alle feil i fylla. Noen av dere våknet kanskje opp ved siden av en slik, andre merker det først når bøtene ligger i postkassen. I alle tilfeller er en god fest bare en telefon unna, og med alle helligdager fri for meg fra nå av, er det mer enn nok Vegard til alle. Vi snakkes!
Billy er fortsatt litt freaky...
Noe mer som var gøy i går er Hyperelectric's tilbakekomst til verdens dødelige. Samuel og Jan Gaute som DJ-duo er farlig energisk, og beina mine verker godt i dag etter å ha hamret ut all frustrasjon og overskuddsenergi på dansegulvet. Alkohol inntatt, raving på dansegulvet utført og tror du faenmeg ikke at et lite lys slo seg på oppe i hodet mitt?
Jeg tror, om ikke helt sikret enda, at jeg faktisk har klart å forelske meg igjen. Det at jeg tross alt faktisk har menneskelige følelser kommer som en velkommen topp på kransekaken som nå er livet mitt. Hvem vet, kanskje det til og med går bra? Tiden vil vise hva som kommer.
PS: Til alle som måtte lure på hvorfor jeg ikke ble med på Nachspiel: Har man venner som gråter i rennesteinen går man ikke ifra dem. Jeg tok henne med hjem, ga henne en god natts søvn og frokost. Og ikke minst en venn når hun trengte det som mest. Så ikke tro jeg ditchet dere med vilje, men enkelte situasjoner klarer jeg bare ikke å gå forbi med god samvittighet.
Håper dere alle får en strålende 1. Mai og kommer dere etter bakrusen på høvelig vis. Og husk: Vi begår alle feil i fylla. Noen av dere våknet kanskje opp ved siden av en slik, andre merker det først når bøtene ligger i postkassen. I alle tilfeller er en god fest bare en telefon unna, og med alle helligdager fri for meg fra nå av, er det mer enn nok Vegard til alle. Vi snakkes!
SuperSong So Smooth, Solomon Screams Sardonically: Stalinallee
Billy er fortsatt litt freaky...
søndag 26. april 2009
Pretensiøs, Promiskuøs Presens
Jeg tror jeg har nådd et punkt i min tilværelse hvor det er på tide med litt selvinnsikt. I denne siste singelperioden min har jeg delt seng med flere enn jeg finner komfortabelt. Den forrige var ganske utagerende den og, men ikke på langt nær så ille. Ille, fordi jeg ikke føler noe som helst dagen derpå. Ingen glede, ingen bakrus, ingen anger og ingen håp. Det er som om det bare er en helt annen dag å våkne opp på, bortsett fra at jeg befinner meg i en annen leilighet, et sted jeg ikke er helt sikker på hvor er.
Seize the Day, Regret the Morning har blitt mitt nye motto i livet
I dag, da jeg våknet, var det første jeg så et stort håndmalt bilde av Billy Idol. Deretter: Dra seg på jobb og knuse glass over luken, noe som fører til at all mat må på vent, alle tallerkener må vaskes, sauser byttes ut og alt står stort sett på backup. Kontoen er skrapt, Colaen min er doven og senga mi er kald og lite innbydende. Og midt oppe i dette sitter jeg, uten en følelse i hele kroppen, annet enn grunnleggende, dyrisk begjær. Jeg har blitt til en sengevarmer, et salgsobjekt sammen tannkrem og Libresse. Og jeg har ikke lyst på et forhold i det hele tatt. Etter eksen tror jeg ikke jeg kan elske noen på en god stund. Ikke lengre enn en kveld.
Jeg kan være en trofast venn, en lidenskapelig elsker, en underholder og en vert. En kveld av gangen, så lenge du vil ha meg. Lengre enn det tør jeg ikke å skrive kontrakten.
Ring meg om du er sulten, kåt eller ensom. Det er omtrent det eneste jeg kan hjelpe deg med for tiden. Så får vi se om jeg kan yte noe mer til de som ønsker det senere.
Seize the Day, Regret the Morning har blitt mitt nye motto i livet
I dag, da jeg våknet, var det første jeg så et stort håndmalt bilde av Billy Idol. Deretter: Dra seg på jobb og knuse glass over luken, noe som fører til at all mat må på vent, alle tallerkener må vaskes, sauser byttes ut og alt står stort sett på backup. Kontoen er skrapt, Colaen min er doven og senga mi er kald og lite innbydende. Og midt oppe i dette sitter jeg, uten en følelse i hele kroppen, annet enn grunnleggende, dyrisk begjær. Jeg har blitt til en sengevarmer, et salgsobjekt sammen tannkrem og Libresse. Og jeg har ikke lyst på et forhold i det hele tatt. Etter eksen tror jeg ikke jeg kan elske noen på en god stund. Ikke lengre enn en kveld.
Jeg kan være en trofast venn, en lidenskapelig elsker, en underholder og en vert. En kveld av gangen, så lenge du vil ha meg. Lengre enn det tør jeg ikke å skrive kontrakten.
Ring meg om du er sulten, kåt eller ensom. Det er omtrent det eneste jeg kan hjelpe deg med for tiden. Så får vi se om jeg kan yte noe mer til de som ønsker det senere.
tirsdag 21. april 2009
Malibu Madness, Memento Mori og Metalware
Helga er over, og en stor bulk er gjort i kontoen min etter jeg kjøpte tre kasser pils og delte bort rundhendig til alle som ville ha. Fredag var det Hellfire, med tema Memento Mori. Ikke stort å si om den kvelden annet enn: FYLLA!
Lørdagen var den offisielle bursdagsfesten min, ikke stort å si om den dagen annet enn: FYLLA!
Jeg merker et mønster her...
Og i dag har jeg hentet ut stashet mitt fra Allycat MetalWare!! Har ventet på det i ti måneder nå, og jeg angrer ikke et sekund på at jeg bestilte derfra. Kvaliteten og den generelle "Fett som Faen"-faktoren oppveier for all ventetid!
Lørdagen var den offisielle bursdagsfesten min, ikke stort å si om den dagen annet enn: FYLLA!
Jeg merker et mønster her...
Og i dag har jeg hentet ut stashet mitt fra Allycat MetalWare!! Har ventet på det i ti måneder nå, og jeg angrer ikke et sekund på at jeg bestilte derfra. Kvaliteten og den generelle "Fett som Faen"-faktoren oppveier for all ventetid!
Bonusbilde: Hele sulamitten på Vegard poserende på stuegulvet!!
I Be Awesome!!
onsdag 15. april 2009
BursdagsBørst 0,5
I går hadde Jan Gaute endelig kommet seg hjem fra Tokyo og Ilseng. Og de som kjenner meg, har ingen problemer med å tenke seg hva som skjedde så: Alkohyler!
Det endte med at vi kjøpte to kasser pils og tømte den ene, i selskap med en del venner fra fjernt og nær og dro ut til 3B, hvor en aldeles nydelig drink ventet meg. Jeg har dessverre glemt hva som var i den, men det var basically en Sex on the Beach med Appelsin istedet for noe annet som tydeligvis går i den. (Mine bartender-skills begrenser seg til at jeg kan blande en Manhattan og en Tokyo Ice Tea. That's it.)
And then: Nach, hugs and goodwill towards men and women. Koselig start på bursdagen min, og jeg håper resten av den vil bli like fin
Det endte med at vi kjøpte to kasser pils og tømte den ene, i selskap med en del venner fra fjernt og nær og dro ut til 3B, hvor en aldeles nydelig drink ventet meg. Jeg har dessverre glemt hva som var i den, men det var basically en Sex on the Beach med Appelsin istedet for noe annet som tydeligvis går i den. (Mine bartender-skills begrenser seg til at jeg kan blande en Manhattan og en Tokyo Ice Tea. That's it.)
And then: Nach, hugs and goodwill towards men and women. Koselig start på bursdagen min, og jeg håper resten av den vil bli like fin
søndag 12. april 2009
BarneBok
Jeg har i det siste jobbet med en barnebok som handler om en liten flamme som bor i en peis. Jeg vurderer å endre slutten på den, men ellers er jeg halvveis fornøyd med resultatet. Les den om dere er interessert og legg gjerne igjen en kommentar om dere har noe på komme med.
DEN VESLE FLAMMEN PYRO
I en peis, i et hus, i et land du sikkert aldri har hørt om, bodde det en gang en liten kar med navn Pyro. Som du sikkert skjønner var Pyro en flamme. Men denne flammen var litt mer spesiell enn de Pappaen din pleier å lage om vinteren. Denne flammen kunne nemlig snakke. Han kunne smile og le, han kunne prate og synge. Men det Pyro likte aller best, det var å danse. Av og til kunne han danse hele dagen, helt fortapt i sin egen verden, en verden som var mye større enn peisen han bodde i.
Men Pyro hadde det ikke bare greit. Det var ensomt der i peisen. Familien han bodde hos hadde nemlig kjøpt seg noe nytt: en annen ovn som gikk på strøm, og plutselig hadde de ikke lenger tid til Pyro. De sluttet å samle seg og se Pyro danse når det var kaldt. Istedet skrudde de på en bryter og satt seg langt unna for å se på TV. De snakkert mindre sammen enn de gjorde før. Sluttet å fortelle spennende historier og synge sanger sammen, mens Pyro danset. De satt bare der og så på det kalde lyset fra TV'en og ingen brydde seg om det varme lyset til Pyro.
Pyro ville reise bort. Til et sted langt borte, og en familie som ville bry seg om ham. Selv om han var glad i de han bodde med, ble han også lei seg når de ikke engang ryddet og vasket litt hos ham. Gammel aske og kullete vedkubber lå overalt, og luften er vanskelig å puste i. Nei, Pyro følte ikke for å danse mer. Han ville ut. Ut i verden og se seg om, og aller mest ønsket Pyro seg en venn.
En gang prøvde Pyro å dra. Pakket alle sakene sine i en liten koffert, noen trefliser som niste, og hoppet ut peisdøra. I en kort stund fikk han se verden fra et annet sted enn gjennom det skitne og sotete vinduet sitt. «Dette må være sånn fugleungene føler seg når de blir med mammaen sin på tur første gangen,» tenkte Pyro. Og stort mer rakk han ikke før Pappa tråkket hardt på ham med skoen sin, plukket ham opp med en jernspade og kastet ham tilbake i peisen igjen. Stakkars Pyro, så liten og redd han ble da. Men aller mest var han lei seg. Hva galt hadde han gjort, som fortjente å bli tråkket på og kastet tilbake, uten engang å få med seg nistepakken sin.
Etter den gangen turde ikke Pyro å reise ut igjen. Han likte ikke å bli tråkket på og kastet rundt. «Glem det», tenkte han, der han satt i soten sin. «Det er sikkert ikke noe spennende der ute likevel.» Men han trodde ikke så veldig mye på det selv. Innerst inne visste han at alt måtte være bedre enn å være alene i en kald og møkkete peis resten av livet.
Dagene, ukene og månedene gikk. Og tiden går sakte når man er alene. Til slutt ble det nok for Pyro. Han bestemte seg for å i det minste se seg litt rundt. Med en bestemt bevegelse åpnet han døren til peisen på gløtt og kikket seg rundt. Overalt rundt ham var det mørkt og stille. Pyro åpnet døren litt til, knirkingen var nesten ikke til å holde ut. Han stakk hodet sitt ut og så: Ingenting. Ingen Pappa med jernspade. Ingen Mamma med et glass vann. Stua var helt tom og merkelig stille. Alle møblene hadde hvite laken over seg, TV'en var borte. Ingen hadde vært her på lang tid. «Har de dratt et annet sted?» undret Pyro idet han hoppet ned på gulvet og landet i en haug med støv. «Har de reist uten å ta meg med?» Pyro merket at han begynte bli litt sint. Skulle dette være takken for å ha varmet familien hver dag i mange år? Hvor mange ganger hadde ikke Pappa kommet inn, full av snø og hutrende fra kulden. Hvor mange ganger hadde ikke Pyro vært der for å tørke klærne til barna etter de hadde blitt våte.
Nå var det nok, Pyro skulle også reise. Han tok en bit kull og skrev på lakenet over sofaen «Har reist for å finne en familie som vil ta seg av meg.» Etter å ha tenkt seg litt om føyde han til «Håper dere finner en flamme som kan holde dere varme. PS ikke overdriv TV-tittingen. Det er ikke bra for øynene deres.»
«Ingen grunn til å glemme manerene sine,» tenkte Pyro idet han klatret ut et ødelagt vindu.
«I motsetning til enkelte andre.»
Ute var det natt. Noen lyktestolper kjempet med å holde mørket unna og en kald vind blåste nedover gaten. Ikke et menneske var å se. «Har alle sammen reist bort?» tenkte Pyro mens han vandret ned de tomme gatene. Overalt hvor han så seg om var det stille og tomt. Vinduene hadde planker spikret over seg, søppel lå overalt.
Etter noen timer bestemte Pyro seg for at det ikke var noe vits i å lete etter en ny familie i denne byen, tom og øde som den var. Han rasket med seg noen papirlapper til å spise senere og satte kursen mot skogen. «Kanskje jeg finner noen på andre siden av de trærne» håpet han.
Skogen var om mulig enda mørkere og stillere enn byen. Pyro likte ikke mørket noe særlig, og følte seg ikke akkurat høy i hatten der han gikk. Ikke hadde han noen hatt å føle seg høy i heller. I skogen var det ingen fugler som sang, ingen lyd var å høre, annet enn susingen i trærne. Det var som om vinden hvisket i trekronene, og baksnakket ham. Og Pyro visste ikke lenger hvor han var. Han begynte å bli bekymret. Kanskje kom han aldri til å komme seg ut av denne skogen, kanskje han måtte bo her helt alene resten av livet. Kanskje skogen aldri sluttet, kanskje han aldri kom til å finne noen å bo hos. «Jeg kan ikke gi meg nå,» mumlet Pyro for seg selv, og begynte å gå litt raskere.
Med ett så han noe et stykke borte. Et varmt og oransje lys som flakket og bølget i en lysning i det fjerne. Pyro begynte å småløpe mot lyset, kunne det være en annen flamme? Kanskje en hel familie? Der, i skogen, var det en stor gruppe med flammer. Flere enn Pyro trodde det kunne finnes i hele verden. «Kanskje de vil la meg være vennen deres,» håpet Pyro idet han gikk frem til en mindre gruppe som satt på en gammel trestamme.
«Hvem er du,» spurte den største flammen med en stemme som torden.
«Hei, jeg heter Pyro,» sa Pyro. «Jeg lurte på om jeg kunne være vennen deres?»
«Hahahahaaa,» brummet den store flammen. «Du er litt liten til å være sammen med oss. Kan du danse?»
«Selvsagt kan jeg det!» svarte Pyro begeistret. Han strekte seg litt og begynte å danse på en stubbe.
«Hahahhaaaa, se på'n a dere! Kaller du det å danse? Kom gutter, så skal vi vise'n åssen det gjøres!»
Flammene reiste seg og spredte seg i en stor ring rundt Pyro. Med kraftige bevegelser og vill rytme spredte de seg rundt og danset omkring, mens de ble større og større. Trærne begynte å brenne, gresset tok fyr og blomstene i lysningen ble slukt av varmen.
«Pass dere!» ropte Pyro. «Dere må være forsiktige, ellers svir dere av hele skogen!»
«Ser det ut som om vi bryr oss?» ropte den største flammen, som viklet seg opp en diger furu. «Vi er de største og sterkeste flammene i hele landet. Har du tenkt å stoppe oss, kanskje?»
Pyro visste ikke hva han skulle gjøre. Disse flammene var tydeligvis ikke interesserte i annet enn å starte bråk og store branner, noe Pyro hadde lært å unngå for lenge siden. Han vendte ryggen til spetakkelet som hadde oppstått og sprang så fort han kunne vekk fra bøllene i lysningen. Det tok ikke lang tid før han hørte sirener i luften og blinkende lys beveget seg over himmelen. Brannvesenet var på vei for å sette en stopper for bråket. Pyro løp som han aldri hadde løpt før. Han visste hva brannvesenet var og at de ikke likte sånne som han. Det siste han ville var å bli slukket av en stor mann med hjelm og vannslange. Pyro løp til han ikke kunne høre sirenene lenger. Og så løp han enda litt til, helt til de små beina hans ikke klarte mer. Utslitt og hivende etter pusten satte han seg ned på et lønneblad for å puste ut.
«Dette gikk ikke helt som jeg hadde planlagt,» tenkte Pyro for seg selv. «Kanskje jeg bare burde blitt igjen i peisen min.» Men nå var det for sent å angre seg. Peisen, huset og byen var langt unna nå, og Pyro husket ikke veien. «Jeg orker ikke mer,» ropte Pyro ut i skogen. «Jeg er trøtt, sulten og orker ikke å gå mer. Jeg kan like gjerne legge meg ned her og slukke nå. Jeg kommer aldri til å finne en familie som vil ta vare på meg.» Mer rakk han ikke å gjøre før søvnen tok han. Pyro lukket øynene og falt sammen på lønnebladet, utmattet som han var.
Dette ville vært slutten på historien vår, hadde det ikke vært for en liten vind som blåste igjennom skogen akkurat da. Den tok tak i bladet til Pyro og blåste ham opp, opp og ut fra skogen. Over åkrene, forbi en stor elv og inn et åpent vindu. Der landet han på toppen av et stearinglys, som stod på et skrivebord, før vinden fortsatte og blåste alle papirene utover gulvet. Pyro våknet av at vinduet smalt igjen bak ham, og så en mann med rare klær som lukket haspene. Mannen snudde seg mot Pyro og smilte til ham. «Jaja, hva er dette? En liten flamme som kommer for å gi meg litt lys mens jeg skriver.» Pyro var så forfjamset at han ikke klarte å si noe som helst. «Du er velkommen til å bli her så lenge du vil. Jeg holder på å skrive en liten bok, skjønner du. Det er bra du kom, siden strømmen min har gått og jeg kan ikke skrive noe uten lys.»
Pyro kikket ned på skrivebordet og så at mannen hadde begynt å skrive ganske mye allerede. Store, snirklende bostaver snodde seg over papiret. Mannen satte seg ned og plukket opp pennen sin. «Hmmm, hva tror du jeg skal kalle boken min? Den handler om en liten flamme, nesten som deg. Kanskje jeg skal kalle den «Den Vesle Flammen Pyro.» Hva tror du?»
Pyro sitter ikke på lysestaken min i dag.. Han sa han ville se seg om, og kanskje gi litt lys til noen andre som sitter i mørket. Han lovte å komme tilbake om jeg trengte ham, så kanskje vi får se han igjen senere en kveld? Prøv å se etter ham neste gang Pappa tenner opp i peisen, du kjenner han nok igjen på dansen.
DEN VESLE FLAMMEN PYRO
I en peis, i et hus, i et land du sikkert aldri har hørt om, bodde det en gang en liten kar med navn Pyro. Som du sikkert skjønner var Pyro en flamme. Men denne flammen var litt mer spesiell enn de Pappaen din pleier å lage om vinteren. Denne flammen kunne nemlig snakke. Han kunne smile og le, han kunne prate og synge. Men det Pyro likte aller best, det var å danse. Av og til kunne han danse hele dagen, helt fortapt i sin egen verden, en verden som var mye større enn peisen han bodde i.
Men Pyro hadde det ikke bare greit. Det var ensomt der i peisen. Familien han bodde hos hadde nemlig kjøpt seg noe nytt: en annen ovn som gikk på strøm, og plutselig hadde de ikke lenger tid til Pyro. De sluttet å samle seg og se Pyro danse når det var kaldt. Istedet skrudde de på en bryter og satt seg langt unna for å se på TV. De snakkert mindre sammen enn de gjorde før. Sluttet å fortelle spennende historier og synge sanger sammen, mens Pyro danset. De satt bare der og så på det kalde lyset fra TV'en og ingen brydde seg om det varme lyset til Pyro.
Pyro ville reise bort. Til et sted langt borte, og en familie som ville bry seg om ham. Selv om han var glad i de han bodde med, ble han også lei seg når de ikke engang ryddet og vasket litt hos ham. Gammel aske og kullete vedkubber lå overalt, og luften er vanskelig å puste i. Nei, Pyro følte ikke for å danse mer. Han ville ut. Ut i verden og se seg om, og aller mest ønsket Pyro seg en venn.
En gang prøvde Pyro å dra. Pakket alle sakene sine i en liten koffert, noen trefliser som niste, og hoppet ut peisdøra. I en kort stund fikk han se verden fra et annet sted enn gjennom det skitne og sotete vinduet sitt. «Dette må være sånn fugleungene føler seg når de blir med mammaen sin på tur første gangen,» tenkte Pyro. Og stort mer rakk han ikke før Pappa tråkket hardt på ham med skoen sin, plukket ham opp med en jernspade og kastet ham tilbake i peisen igjen. Stakkars Pyro, så liten og redd han ble da. Men aller mest var han lei seg. Hva galt hadde han gjort, som fortjente å bli tråkket på og kastet tilbake, uten engang å få med seg nistepakken sin.
Etter den gangen turde ikke Pyro å reise ut igjen. Han likte ikke å bli tråkket på og kastet rundt. «Glem det», tenkte han, der han satt i soten sin. «Det er sikkert ikke noe spennende der ute likevel.» Men han trodde ikke så veldig mye på det selv. Innerst inne visste han at alt måtte være bedre enn å være alene i en kald og møkkete peis resten av livet.
Dagene, ukene og månedene gikk. Og tiden går sakte når man er alene. Til slutt ble det nok for Pyro. Han bestemte seg for å i det minste se seg litt rundt. Med en bestemt bevegelse åpnet han døren til peisen på gløtt og kikket seg rundt. Overalt rundt ham var det mørkt og stille. Pyro åpnet døren litt til, knirkingen var nesten ikke til å holde ut. Han stakk hodet sitt ut og så: Ingenting. Ingen Pappa med jernspade. Ingen Mamma med et glass vann. Stua var helt tom og merkelig stille. Alle møblene hadde hvite laken over seg, TV'en var borte. Ingen hadde vært her på lang tid. «Har de dratt et annet sted?» undret Pyro idet han hoppet ned på gulvet og landet i en haug med støv. «Har de reist uten å ta meg med?» Pyro merket at han begynte bli litt sint. Skulle dette være takken for å ha varmet familien hver dag i mange år? Hvor mange ganger hadde ikke Pappa kommet inn, full av snø og hutrende fra kulden. Hvor mange ganger hadde ikke Pyro vært der for å tørke klærne til barna etter de hadde blitt våte.
Nå var det nok, Pyro skulle også reise. Han tok en bit kull og skrev på lakenet over sofaen «Har reist for å finne en familie som vil ta seg av meg.» Etter å ha tenkt seg litt om føyde han til «Håper dere finner en flamme som kan holde dere varme. PS ikke overdriv TV-tittingen. Det er ikke bra for øynene deres.»
«Ingen grunn til å glemme manerene sine,» tenkte Pyro idet han klatret ut et ødelagt vindu.
«I motsetning til enkelte andre.»
Ute var det natt. Noen lyktestolper kjempet med å holde mørket unna og en kald vind blåste nedover gaten. Ikke et menneske var å se. «Har alle sammen reist bort?» tenkte Pyro mens han vandret ned de tomme gatene. Overalt hvor han så seg om var det stille og tomt. Vinduene hadde planker spikret over seg, søppel lå overalt.
Etter noen timer bestemte Pyro seg for at det ikke var noe vits i å lete etter en ny familie i denne byen, tom og øde som den var. Han rasket med seg noen papirlapper til å spise senere og satte kursen mot skogen. «Kanskje jeg finner noen på andre siden av de trærne» håpet han.
Skogen var om mulig enda mørkere og stillere enn byen. Pyro likte ikke mørket noe særlig, og følte seg ikke akkurat høy i hatten der han gikk. Ikke hadde han noen hatt å føle seg høy i heller. I skogen var det ingen fugler som sang, ingen lyd var å høre, annet enn susingen i trærne. Det var som om vinden hvisket i trekronene, og baksnakket ham. Og Pyro visste ikke lenger hvor han var. Han begynte å bli bekymret. Kanskje kom han aldri til å komme seg ut av denne skogen, kanskje han måtte bo her helt alene resten av livet. Kanskje skogen aldri sluttet, kanskje han aldri kom til å finne noen å bo hos. «Jeg kan ikke gi meg nå,» mumlet Pyro for seg selv, og begynte å gå litt raskere.
Med ett så han noe et stykke borte. Et varmt og oransje lys som flakket og bølget i en lysning i det fjerne. Pyro begynte å småløpe mot lyset, kunne det være en annen flamme? Kanskje en hel familie? Der, i skogen, var det en stor gruppe med flammer. Flere enn Pyro trodde det kunne finnes i hele verden. «Kanskje de vil la meg være vennen deres,» håpet Pyro idet han gikk frem til en mindre gruppe som satt på en gammel trestamme.
«Hvem er du,» spurte den største flammen med en stemme som torden.
«Hei, jeg heter Pyro,» sa Pyro. «Jeg lurte på om jeg kunne være vennen deres?»
«Hahahahaaa,» brummet den store flammen. «Du er litt liten til å være sammen med oss. Kan du danse?»
«Selvsagt kan jeg det!» svarte Pyro begeistret. Han strekte seg litt og begynte å danse på en stubbe.
«Hahahhaaaa, se på'n a dere! Kaller du det å danse? Kom gutter, så skal vi vise'n åssen det gjøres!»
Flammene reiste seg og spredte seg i en stor ring rundt Pyro. Med kraftige bevegelser og vill rytme spredte de seg rundt og danset omkring, mens de ble større og større. Trærne begynte å brenne, gresset tok fyr og blomstene i lysningen ble slukt av varmen.
«Pass dere!» ropte Pyro. «Dere må være forsiktige, ellers svir dere av hele skogen!»
«Ser det ut som om vi bryr oss?» ropte den største flammen, som viklet seg opp en diger furu. «Vi er de største og sterkeste flammene i hele landet. Har du tenkt å stoppe oss, kanskje?»
Pyro visste ikke hva han skulle gjøre. Disse flammene var tydeligvis ikke interesserte i annet enn å starte bråk og store branner, noe Pyro hadde lært å unngå for lenge siden. Han vendte ryggen til spetakkelet som hadde oppstått og sprang så fort han kunne vekk fra bøllene i lysningen. Det tok ikke lang tid før han hørte sirener i luften og blinkende lys beveget seg over himmelen. Brannvesenet var på vei for å sette en stopper for bråket. Pyro løp som han aldri hadde løpt før. Han visste hva brannvesenet var og at de ikke likte sånne som han. Det siste han ville var å bli slukket av en stor mann med hjelm og vannslange. Pyro løp til han ikke kunne høre sirenene lenger. Og så løp han enda litt til, helt til de små beina hans ikke klarte mer. Utslitt og hivende etter pusten satte han seg ned på et lønneblad for å puste ut.
«Dette gikk ikke helt som jeg hadde planlagt,» tenkte Pyro for seg selv. «Kanskje jeg bare burde blitt igjen i peisen min.» Men nå var det for sent å angre seg. Peisen, huset og byen var langt unna nå, og Pyro husket ikke veien. «Jeg orker ikke mer,» ropte Pyro ut i skogen. «Jeg er trøtt, sulten og orker ikke å gå mer. Jeg kan like gjerne legge meg ned her og slukke nå. Jeg kommer aldri til å finne en familie som vil ta vare på meg.» Mer rakk han ikke å gjøre før søvnen tok han. Pyro lukket øynene og falt sammen på lønnebladet, utmattet som han var.
Dette ville vært slutten på historien vår, hadde det ikke vært for en liten vind som blåste igjennom skogen akkurat da. Den tok tak i bladet til Pyro og blåste ham opp, opp og ut fra skogen. Over åkrene, forbi en stor elv og inn et åpent vindu. Der landet han på toppen av et stearinglys, som stod på et skrivebord, før vinden fortsatte og blåste alle papirene utover gulvet. Pyro våknet av at vinduet smalt igjen bak ham, og så en mann med rare klær som lukket haspene. Mannen snudde seg mot Pyro og smilte til ham. «Jaja, hva er dette? En liten flamme som kommer for å gi meg litt lys mens jeg skriver.» Pyro var så forfjamset at han ikke klarte å si noe som helst. «Du er velkommen til å bli her så lenge du vil. Jeg holder på å skrive en liten bok, skjønner du. Det er bra du kom, siden strømmen min har gått og jeg kan ikke skrive noe uten lys.»
Pyro kikket ned på skrivebordet og så at mannen hadde begynt å skrive ganske mye allerede. Store, snirklende bostaver snodde seg over papiret. Mannen satte seg ned og plukket opp pennen sin. «Hmmm, hva tror du jeg skal kalle boken min? Den handler om en liten flamme, nesten som deg. Kanskje jeg skal kalle den «Den Vesle Flammen Pyro.» Hva tror du?»
Pyro sitter ikke på lysestaken min i dag.. Han sa han ville se seg om, og kanskje gi litt lys til noen andre som sitter i mørket. Han lovte å komme tilbake om jeg trengte ham, så kanskje vi får se han igjen senere en kveld? Prøv å se etter ham neste gang Pappa tenner opp i peisen, du kjenner han nok igjen på dansen.
torsdag 9. april 2009
Inkompetente Idioter
Jeg oppdaget nettopp at lighteren min har bruksanvisning. I TRE trinn... For å tenne en lighter...
Jeg har offisielt gitt opp menneskeheten. Jeg har mistet all tilhørighet til en verden som mener Linni Meister er interessant å skrive om, ikke selger øl i påsken og trenger hjelp til å tenne en lighter. Jeg kan like gjerne ta livet mitt nå, først som sist. Som den frusterte dyrehage-direktøren sa til den siste mannlige pandabjørnen: FUCK THAT!
Men først er det jobb. Tjohei!!
Jeg har offisielt gitt opp menneskeheten. Jeg har mistet all tilhørighet til en verden som mener Linni Meister er interessant å skrive om, ikke selger øl i påsken og trenger hjelp til å tenne en lighter. Jeg kan like gjerne ta livet mitt nå, først som sist. Som den frusterte dyrehage-direktøren sa til den siste mannlige pandabjørnen: FUCK THAT!
Men først er det jobb. Tjohei!!
onsdag 8. april 2009
Gamle, Gretne Gubber
Siden denne bloggen virker en smule preget av klaging og bitterhet har jeg bestemt meg for at denne posten bare skal være glad og fin. Ingen sinte kommentarer, ingen bitende ironi og ingen tilfeldige utbrudd mot diverse organisasjoner. Jeg har også bestemt meg for å få vinger og fly til Mars, hvor jeg skal drive avl på pingviner.
I det siste har jobben på Norstat vært et lite helvete. Jeg begynner å huske hvorfor jeg ikke orket mer på Norfakta, og uansett hvor mye de folka prøver er det samma drittjobben som det alltid har vært. Det toppet seg den siste uken her, hvor vi har fått i oppdrag å intervjue de mest gretne, sinte, stressede og paranoide menneskene i hele landet: Folk som tjener over 2 mill i året... Om det gir noen form for mening til noen av dere vil jeg gjerne vite det, for jeg fatter ikke hvorfor folk med såpass bra inntekt ikke klarer å være litt blide i telefonen. Ikke engang vanlig folkeskikk er å forvente fra den kanten. Etter å ha ringt hele dagen og tatt over 200 telefoner, har jeg fått 5 intervju. På fem minutter hver... Så hva gjør man når man føler at jobben gir deg en utfordring? Jeg vet ikke hva dere pleier å gjøre, men jeg valgte å slutte. Av den enkle grunnen at jeg har fått meg ny jobb!! Jeg skal etter påske begynne å jobbe med sushi!! Alt jeg trenger nå er å kjøpe meg en hvit bandana med rød sol, og rollen er i boks. Jeg har også sagt opp på Egon, så etter April nå er jeg ferdig med den jobben også. Jeg skal aldri garnere en pizza igjen i hele mitt liv...
Om noen uker er dette meg. Bare mye stiligere, og sannsynligvis uten bukser. Sushi virker utrolig spennende å jobbe med. Alt arbeidet gjøres med hendene, man har full kontroll over utfallet og alle ingrediensene er ferske. Aldri mer dypfryste kyllingbryst banket til slintrer. Aldri mer tørre biffstrimler stekt til det ugjenkjennelige. Aldri mer fordømt, faens pizzabuffét!! Dette er noe som må feires på best mulig måte. Så fredag og lørdag neste uke har jeg planer om to dagers party. Fredag på Hellfire og bursdagsfest på Lørdag. Og gjerne litt drikking i helga som kommer. For dere som lurer har jeg bursdag den 15. April og fyller 22 år, hvilket er et herlig symmetrisk tall, og betyr at jeg må ha sex med tvillinger den dagen. Eller bare spise kake. Kake funker fint det og...
Ser man det, dette innlegget ble jo nesten ikke sint i det hele tatt. Så min obligatoriske Random Rage Rant blir tilføyd her på bunnen:
Forbanna dritthelvettes ikke-røykere!! Har dere virkelig ikke noe bedre å gjøre enn å gå bort til folk som røyker på gata og klage til dem? Jeg er ute i fritt område og gjør ingenting annet enn å nyte et fullstendig lovlig rusmiddel. Jeg kaster til og med sneipen min i søpla, om et egnet sted er tilgjengelig! En liten forklaring er på sin plass her:
Jeg stod på bussholdeplassen i dag og tok meg en røyk mens jeg ventet, som man gjerne gjør. En sur kjerring med tre tommers ettervekst i det pistrete håret sitt trasket rett opp til meg og tok røyken ut av hånden min. Med en gneldrende stemme gnålte hun: "VEEEET du ikke at det er FAAARLIG å røyke?" Den voksne og høflige tingen å gjøre i en slik situasjon ville vært å beklage om sigaretten min var til plage for andre og gå et lite stykke bort og tenne meg en ny en. Men siden gneldra hadde ertet på seg meg, skjedde dette istedet:
"Selvsagt. Etter å ha sett deg mistet jeg troen på menneskeheten og bestemte meg for å ta livet mitt."
"Det er det verste jeg har hørt! Eier du ikke manerer?"
"Tydeligvis mer enn de du har."
(Tenne seg en ny røyk)
"Skattepengene mine betaler for avhengigheten din!"
Omtrent da kom bussen, så jeg fikk ikke gitt henne hele bredsiden min, men jeg antar man ikke kan vinne alle gangene. Til etterretning så hun omtrent slik ut:
Om dere ser noen som ligner på henne og ser surt på deg: Gi henne en skyllebøtte fra helvete for meg. Slike mennesker burde jaktes på. Ikke-røykere. Jævla sytete, selvhøytidelige småunger. Dere må gjerne ikke røyke, for all del. Det er fullstendig deres valg. Men ikke kom bort til meg på gaten og begynn og lire av dere piss om skatteinntekter som går med til å betale for misbruket mitt og annet piss. Røykere betaler faktisk for seg. En 20-pakke gir staten 53,25 kroner. En 20-pakke daglig gir staten 19 436 kroner i året. 21% av Norges befolkning mellom 16 og 74 røyker i dag. I fjor betalte vi 9.3 milliarder i avgifter. Det samme årets hjerteoperasjoner beløp seg på 485 millioner og lungekreft kostet 350 millioner. Summert: 2,3% av de samlede helsekostnadene her til lands. Dette innbefatter også alle ikke-røykerne som var inne til behandling.
La oss sette opp et lite regnestykke her. Hvert år tjener staten 6 821 800 000 kroner på tobakksavgifter. 6700 røykere dør hvert år og mister i snitt 11 år av levetiden sin. Sykehjemsplass koster i snitt 350 000,- i året, og det er som regel de tre siste årene man tilbringer der. Siden røykere dør før sykehjemsplassen kommer inn i bildet sparer man 750 000,- på at røykere dør før ikke-røykere. Røykere som dør før pensjonsalder sparer staten 156 000,- i året.
_______________
Utgiftene til tobakksskader er litt verre å få tak i, siden det ikke føres noen statistikk over produktivitetstap ved for tidlig død, som jeg klarer å få tak i. I fjor ble det i Sverige gjort anslag om 6 mrd i produktivitetstap og 18 mrd i sykelønn. Siden Norge har omtrent halvparten av Sveriges innbyggertall halverer jeg tallene. Årlige utgifter som kan tilskrives tobakk, altså Kreft, hjerte- kar- og lungesykdommer ble i NOU 2000 nr 16 beregnet til 1 769 000 000,- omregnet til 2007-valuta blir det 2 098 000 000,-
_______________
Sykehjemspenger spart: 350 000 X 3 X 6700 = 7 035 000 000
Pensjon spart: 156 000 X 6700 X 11 = 11 497 000 000
Sum spart: = 18 532 000 000
_______________
Utgifter til sykehusbehandling ved tobakksskader: 2 098 000 000
Utgifter til sykepenger: 9 000 000 000
Tapt produktivitet: 3 000 000 000
Sum utgifter: 14 098 000 000
_______________
Staten tjener: 6 821 800 000 + 18 532 000 000 - 14 659 000 000 = 10 694 800 000
Neste gang du havner på sykehus, husk hvem som betaler regningen. Nå skal jeg ha meg en røyk og en ronk. Vi snakkes når jeg føler meg i bedre humør...
I det siste har jobben på Norstat vært et lite helvete. Jeg begynner å huske hvorfor jeg ikke orket mer på Norfakta, og uansett hvor mye de folka prøver er det samma drittjobben som det alltid har vært. Det toppet seg den siste uken her, hvor vi har fått i oppdrag å intervjue de mest gretne, sinte, stressede og paranoide menneskene i hele landet: Folk som tjener over 2 mill i året... Om det gir noen form for mening til noen av dere vil jeg gjerne vite det, for jeg fatter ikke hvorfor folk med såpass bra inntekt ikke klarer å være litt blide i telefonen. Ikke engang vanlig folkeskikk er å forvente fra den kanten. Etter å ha ringt hele dagen og tatt over 200 telefoner, har jeg fått 5 intervju. På fem minutter hver... Så hva gjør man når man føler at jobben gir deg en utfordring? Jeg vet ikke hva dere pleier å gjøre, men jeg valgte å slutte. Av den enkle grunnen at jeg har fått meg ny jobb!! Jeg skal etter påske begynne å jobbe med sushi!! Alt jeg trenger nå er å kjøpe meg en hvit bandana med rød sol, og rollen er i boks. Jeg har også sagt opp på Egon, så etter April nå er jeg ferdig med den jobben også. Jeg skal aldri garnere en pizza igjen i hele mitt liv...
Om noen uker er dette meg. Bare mye stiligere, og sannsynligvis uten bukser. Sushi virker utrolig spennende å jobbe med. Alt arbeidet gjøres med hendene, man har full kontroll over utfallet og alle ingrediensene er ferske. Aldri mer dypfryste kyllingbryst banket til slintrer. Aldri mer tørre biffstrimler stekt til det ugjenkjennelige. Aldri mer fordømt, faens pizzabuffét!! Dette er noe som må feires på best mulig måte. Så fredag og lørdag neste uke har jeg planer om to dagers party. Fredag på Hellfire og bursdagsfest på Lørdag. Og gjerne litt drikking i helga som kommer. For dere som lurer har jeg bursdag den 15. April og fyller 22 år, hvilket er et herlig symmetrisk tall, og betyr at jeg må ha sex med tvillinger den dagen. Eller bare spise kake. Kake funker fint det og...Ser man det, dette innlegget ble jo nesten ikke sint i det hele tatt. Så min obligatoriske Random Rage Rant blir tilføyd her på bunnen:
Forbanna dritthelvettes ikke-røykere!! Har dere virkelig ikke noe bedre å gjøre enn å gå bort til folk som røyker på gata og klage til dem? Jeg er ute i fritt område og gjør ingenting annet enn å nyte et fullstendig lovlig rusmiddel. Jeg kaster til og med sneipen min i søpla, om et egnet sted er tilgjengelig! En liten forklaring er på sin plass her:
Jeg stod på bussholdeplassen i dag og tok meg en røyk mens jeg ventet, som man gjerne gjør. En sur kjerring med tre tommers ettervekst i det pistrete håret sitt trasket rett opp til meg og tok røyken ut av hånden min. Med en gneldrende stemme gnålte hun: "VEEEET du ikke at det er FAAARLIG å røyke?" Den voksne og høflige tingen å gjøre i en slik situasjon ville vært å beklage om sigaretten min var til plage for andre og gå et lite stykke bort og tenne meg en ny en. Men siden gneldra hadde ertet på seg meg, skjedde dette istedet:
"Selvsagt. Etter å ha sett deg mistet jeg troen på menneskeheten og bestemte meg for å ta livet mitt."
"Det er det verste jeg har hørt! Eier du ikke manerer?"
"Tydeligvis mer enn de du har."
(Tenne seg en ny røyk)
"Skattepengene mine betaler for avhengigheten din!"
Omtrent da kom bussen, så jeg fikk ikke gitt henne hele bredsiden min, men jeg antar man ikke kan vinne alle gangene. Til etterretning så hun omtrent slik ut:
Om dere ser noen som ligner på henne og ser surt på deg: Gi henne en skyllebøtte fra helvete for meg. Slike mennesker burde jaktes på. Ikke-røykere. Jævla sytete, selvhøytidelige småunger. Dere må gjerne ikke røyke, for all del. Det er fullstendig deres valg. Men ikke kom bort til meg på gaten og begynn og lire av dere piss om skatteinntekter som går med til å betale for misbruket mitt og annet piss. Røykere betaler faktisk for seg. En 20-pakke gir staten 53,25 kroner. En 20-pakke daglig gir staten 19 436 kroner i året. 21% av Norges befolkning mellom 16 og 74 røyker i dag. I fjor betalte vi 9.3 milliarder i avgifter. Det samme årets hjerteoperasjoner beløp seg på 485 millioner og lungekreft kostet 350 millioner. Summert: 2,3% av de samlede helsekostnadene her til lands. Dette innbefatter også alle ikke-røykerne som var inne til behandling. La oss sette opp et lite regnestykke her. Hvert år tjener staten 6 821 800 000 kroner på tobakksavgifter. 6700 røykere dør hvert år og mister i snitt 11 år av levetiden sin. Sykehjemsplass koster i snitt 350 000,- i året, og det er som regel de tre siste årene man tilbringer der. Siden røykere dør før sykehjemsplassen kommer inn i bildet sparer man 750 000,- på at røykere dør før ikke-røykere. Røykere som dør før pensjonsalder sparer staten 156 000,- i året.
_______________
Utgiftene til tobakksskader er litt verre å få tak i, siden det ikke føres noen statistikk over produktivitetstap ved for tidlig død, som jeg klarer å få tak i. I fjor ble det i Sverige gjort anslag om 6 mrd i produktivitetstap og 18 mrd i sykelønn. Siden Norge har omtrent halvparten av Sveriges innbyggertall halverer jeg tallene. Årlige utgifter som kan tilskrives tobakk, altså Kreft, hjerte- kar- og lungesykdommer ble i NOU 2000 nr 16 beregnet til 1 769 000 000,- omregnet til 2007-valuta blir det 2 098 000 000,-
_______________
Sykehjemspenger spart: 350 000 X 3 X 6700 = 7 035 000 000
Pensjon spart: 156 000 X 6700 X 11 = 11 497 000 000
Sum spart: = 18 532 000 000
_______________
Utgifter til sykehusbehandling ved tobakksskader: 2 098 000 000
Utgifter til sykepenger: 9 000 000 000
Tapt produktivitet: 3 000 000 000
Sum utgifter: 14 098 000 000
_______________
Staten tjener: 6 821 800 000 + 18 532 000 000 - 14 659 000 000 = 10 694 800 000
Neste gang du havner på sykehus, husk hvem som betaler regningen. Nå skal jeg ha meg en røyk og en ronk. Vi snakkes når jeg føler meg i bedre humør...
søndag 29. mars 2009
Resident Racism: Review
OK, så jeg har spilt en del Resident Evil V i det siste, siden jeg gikk litt lei av WoW, og Dawn of War II var kriminelt kort. Tanken med å springe rundt og skyte hundretusener av "infiserte" (Zombier forsvant i RE4. Vi savner dem, men vi kan late som) med håndkanoner balansert på min massive ereksjon er utrolig appellerende. Spesielt siden jeg har min udødelige fascinasjon for Zombies. Og i det store og hele har spillet levert. Greit nok at AI-partneren min, spilt av en nesten afrikansk kvinne (hun ser ut som en britisk dame dyppet i te) er verdens mest ubrukelige og irriterende sidekick, dialog og manus er milt-knusende latterlig og bossfights ikke alltid fungerer som de skal. Men Resident Evil har alltid handlet om å springe rundt og skyte ting, av til springende VEKK fra ting siden du ikke har nok ammo til å ta ut de femti millionene med kjipinger som sakte, men sikkert kommer subbende din veg. Og når så er tilfelle er spillet på sitt beste.
Se for deg at du befinner deg i en falleferdig hytte i et fremmed land. Du har sett en av dine teammates blitt halshugd av en bekymrende stor person med akupunktur-problemer, omringet av hundrevis av ikke-akkurat-jehovas-vitner. Og tilfeldigvis blir du lagt merke til. Du har noen sekunder på å barrikadere døren inn til hytta di, bittelitt ammo å legge i den puslete pistolen din og en partner som ikke får til noe som helst på egenhånd. DET er hva jeg kaller horror. Ikke survival horror, og ihvertfall ikke psykisk voldtekts-horror, a lá Silent Hill, men horror like fullt. I det du har gått nesten tom for ammo og blodtørstige afrikanere har klart å bryte ned døren din, kommer de faenmeg igjennom et hull i taket og øksemannen du så tidligere slår seg igjennom veggen. Spring, din smågutt! Spring!!
Da jeg hadde kommet til dette punktet, befant jeg meg i en stilling av blandede følelser. Den ene siden av meg tenkte: "Aaah, dette er hva Resident Evil handler om. Underbevæpnet, alene (Husj, Sheva. Du finnes ikke) og i seriøse problemer. Nå er det på tide å legge beina på nakken og håpe jeg i det hele tatt overlever."
Den andre, kyniske siden av meg, hadde derimot litt problemer.
"Hmmm, dette minner bekymrende mye om Resident Evil 4...."
Og det er HER problemene begynner for meg. Spillet er egentlig kliss likt Resident Evil 4, bare med andre karakterer. Scenen jeg nettopp beskrev er så godt som rippet rett ifra den utrolig minneverdige åpningen fra forrige spill. Settingen er bare satt i moderne Afrika, istedet for midten av Spania, og motorsagmannen fra RE4 er byttet ut med en øksekis. Men no worries, fordi en halvtime senere kommer en kar med motorsag og sekk over hodet sitt springende inn igjennom døren, med ønske om å gi deg en stor, blodig motorklem. Noen som husker den digre El Gigante-bossen i RE4? Vel, han er her også...
Etter å spilt igjennom spillet to ganger nå, sitter jeg igjen med to følelser. Den ene er:
"Hoy, det var gøy! Håper det kommer en oppfølger."
Den andre er litt mer påtrengende og sier:
"Har jeg nettopp betalt 600 kroner for å spille RE4 igjen i bedre grafikk...?"
Greit, ute i spillet er ting litt annerledes, og spillmekanikken har fått seg en overhaling. Men det er som om RE4, som revolusjonerte serien, tok alle de gode idéene, og da RE5 kom og skulle spise var det tomt. OK, det er Capcom som står for dette, og de har ikke akkurat en tendes til å gjøre spill nummer to i serien markant annerledes enn spill nummer en. Når jeg tenker tilbake var RE 1-Nemesis (Resident evil 1, 2, Code Veronica, Outbreak og Nemesis, si ifra om jeg har glemt noen nå.) det samme spillet, men med andre karakterer og andre steder å gå. Ihvertfall om man tenker på hvordan de ble spilt. Men de hadde i det minste verdigheten til å stokke om på ting, slenge inn noen nye bosser og gi meg ILLUSJONEN av at det er et nytt spill det er snakk om. Dette... føles uinspirert...
Men, nok om det. La oss vende over til temaet som har skapt mest blest rundt spillet: Saftig, nystekt rasisme!
Resident Evil 5 ble i lang tid før utgivelse hetset av diverse grupper som et spill lagd av rasisme og fremmedhat. Jeg går ut ifra at de gruppene består av hippier i antirasisme-grupper som har oppdaget at klubbkassen er skrapt og håper at et godt søksmål kommer til å gi dem nok penger til å være ubrukelige i et år til. Grunnen til ovennevnte utsagn var at de tidligste bildene og trailerne fra spillet viste en hvit mann (Spillets hovedkarakter, Chris Redfield) som sprang rundt og skjøt på negere. Negere bevæpnet med økser og diverse, men det spiller tydeligvis ingen rolle. Ei heller, det faktum at dette er i AFRIKA, hvor AFRIKANSKE mennesker gjerne er i overtall. Så, Capcom prøvde seg først med å si noe a lá: "Men i forrige spill var jo den hvite kisen i Spania og drepte spanjoler. DET var ikke rasistisk." Dette er et litt dårlig forsvar, siden sist jeg husket var spanjoler også hvite, eller i det minste hvite nok, til ikke å kunne spille rasismekortet når Leon springer inn, dreper dem alle og stjeler pengene deres.
I take two gjorde Capcom derimot litt mer. I det ferdige spillet er Chris fortsatt hvit, men enkelte tillegg er lagt til for å tone ned ting. Sidekicken din er svart, i det minste litt, en del hvite og arabiske flekker er strødd inn i de tidligere hordene, og det virker som om de har prøvd å fremstille moderne Afrika på en relativt realistisk og troverdig måte. Alt ble derimot spylt ned i dass omtrent midt i spillet, hvor du befinner deg i et sumpområde, omringet av leirehytter og kaklende buskmenn med bastskjørt og spyd. OH DEAR!! Noe sier meg at før året er omme kommer ihvertfall én lettere tilbakestående organisasjonsleder til å stå frem og kjøre Flamewars mot Capcom. Så i løpet av de neste ukene vil jeg være å finne utenfor kontoret til SOS Rasisme, mens jeg sliper macheten min og pusser pistolen. Ønsk meg god jakt.
BTW, brukte han nettopp sjekkelinjen jeg skrev i forrige innlegg? Jeg tror han gjorde det...
Se for deg at du befinner deg i en falleferdig hytte i et fremmed land. Du har sett en av dine teammates blitt halshugd av en bekymrende stor person med akupunktur-problemer, omringet av hundrevis av ikke-akkurat-jehovas-vitner. Og tilfeldigvis blir du lagt merke til. Du har noen sekunder på å barrikadere døren inn til hytta di, bittelitt ammo å legge i den puslete pistolen din og en partner som ikke får til noe som helst på egenhånd. DET er hva jeg kaller horror. Ikke survival horror, og ihvertfall ikke psykisk voldtekts-horror, a lá Silent Hill, men horror like fullt. I det du har gått nesten tom for ammo og blodtørstige afrikanere har klart å bryte ned døren din, kommer de faenmeg igjennom et hull i taket og øksemannen du så tidligere slår seg igjennom veggen. Spring, din smågutt! Spring!!
Da jeg hadde kommet til dette punktet, befant jeg meg i en stilling av blandede følelser. Den ene siden av meg tenkte: "Aaah, dette er hva Resident Evil handler om. Underbevæpnet, alene (Husj, Sheva. Du finnes ikke) og i seriøse problemer. Nå er det på tide å legge beina på nakken og håpe jeg i det hele tatt overlever."
Den andre, kyniske siden av meg, hadde derimot litt problemer.
"Hmmm, dette minner bekymrende mye om Resident Evil 4...."
Og det er HER problemene begynner for meg. Spillet er egentlig kliss likt Resident Evil 4, bare med andre karakterer. Scenen jeg nettopp beskrev er så godt som rippet rett ifra den utrolig minneverdige åpningen fra forrige spill. Settingen er bare satt i moderne Afrika, istedet for midten av Spania, og motorsagmannen fra RE4 er byttet ut med en øksekis. Men no worries, fordi en halvtime senere kommer en kar med motorsag og sekk over hodet sitt springende inn igjennom døren, med ønske om å gi deg en stor, blodig motorklem. Noen som husker den digre El Gigante-bossen i RE4? Vel, han er her også...
Etter å spilt igjennom spillet to ganger nå, sitter jeg igjen med to følelser. Den ene er:
"Hoy, det var gøy! Håper det kommer en oppfølger."
Den andre er litt mer påtrengende og sier:
"Har jeg nettopp betalt 600 kroner for å spille RE4 igjen i bedre grafikk...?"
Greit, ute i spillet er ting litt annerledes, og spillmekanikken har fått seg en overhaling. Men det er som om RE4, som revolusjonerte serien, tok alle de gode idéene, og da RE5 kom og skulle spise var det tomt. OK, det er Capcom som står for dette, og de har ikke akkurat en tendes til å gjøre spill nummer to i serien markant annerledes enn spill nummer en. Når jeg tenker tilbake var RE 1-Nemesis (Resident evil 1, 2, Code Veronica, Outbreak og Nemesis, si ifra om jeg har glemt noen nå.) det samme spillet, men med andre karakterer og andre steder å gå. Ihvertfall om man tenker på hvordan de ble spilt. Men de hadde i det minste verdigheten til å stokke om på ting, slenge inn noen nye bosser og gi meg ILLUSJONEN av at det er et nytt spill det er snakk om. Dette... føles uinspirert...
Men, nok om det. La oss vende over til temaet som har skapt mest blest rundt spillet: Saftig, nystekt rasisme!
Resident Evil 5 ble i lang tid før utgivelse hetset av diverse grupper som et spill lagd av rasisme og fremmedhat. Jeg går ut ifra at de gruppene består av hippier i antirasisme-grupper som har oppdaget at klubbkassen er skrapt og håper at et godt søksmål kommer til å gi dem nok penger til å være ubrukelige i et år til. Grunnen til ovennevnte utsagn var at de tidligste bildene og trailerne fra spillet viste en hvit mann (Spillets hovedkarakter, Chris Redfield) som sprang rundt og skjøt på negere. Negere bevæpnet med økser og diverse, men det spiller tydeligvis ingen rolle. Ei heller, det faktum at dette er i AFRIKA, hvor AFRIKANSKE mennesker gjerne er i overtall. Så, Capcom prøvde seg først med å si noe a lá: "Men i forrige spill var jo den hvite kisen i Spania og drepte spanjoler. DET var ikke rasistisk." Dette er et litt dårlig forsvar, siden sist jeg husket var spanjoler også hvite, eller i det minste hvite nok, til ikke å kunne spille rasismekortet når Leon springer inn, dreper dem alle og stjeler pengene deres.
I take two gjorde Capcom derimot litt mer. I det ferdige spillet er Chris fortsatt hvit, men enkelte tillegg er lagt til for å tone ned ting. Sidekicken din er svart, i det minste litt, en del hvite og arabiske flekker er strødd inn i de tidligere hordene, og det virker som om de har prøvd å fremstille moderne Afrika på en relativt realistisk og troverdig måte. Alt ble derimot spylt ned i dass omtrent midt i spillet, hvor du befinner deg i et sumpområde, omringet av leirehytter og kaklende buskmenn med bastskjørt og spyd. OH DEAR!! Noe sier meg at før året er omme kommer ihvertfall én lettere tilbakestående organisasjonsleder til å stå frem og kjøre Flamewars mot Capcom. Så i løpet av de neste ukene vil jeg være å finne utenfor kontoret til SOS Rasisme, mens jeg sliper macheten min og pusser pistolen. Ønsk meg god jakt.
BTW, brukte han nettopp sjekkelinjen jeg skrev i forrige innlegg? Jeg tror han gjorde det...
lørdag 28. mars 2009
Fest, Fyll, Fanteri, Flatulens og Faenskap
For de som kjenner meg kommer det gjerne ikke som en stor overraskelse at jeg havnet på fylla i helga, som så ofte før. Turen gikk til Metro, for Hellfire og maskeradeball. Selv om det egentlig ble mer karneval over greia, blandet med store mengder alkohol. Kristian hadde sin første DJ-kveld, og klarte seg relativt greit, men mangelen på folk skapte kanskje litt for mye tørke på dansegulvet. Jeg må også si meg skyldig, siden jeg var litt opptatt med å stå i døra, samt en lengre diskusjon med Julie. En diskusjon som jeg tror ingen av oss vant, egentlig.
Tydeligvis var det noen kinks å jobbe ut etter det ble slutt, som vi ikke hadde tenkte over. Situasjoner som dette er vanskelige, spesielt siden man ikke alltid vet hvor man har hverandre. Heldigvis kom vi til en enighet, både om hvor vi stod og hvordan vi kommer til å være som venner fremover. Likevel kan jeg ikke annet enn å tro at jeg har behandlet aftermath'en litt dårlig på hennes vegne. Jeg lurer på om jeg har tatt hennes følelser seriøst, og kanskje til og med vært en liten drittsekk til tider. Jeg håper jeg ikke har det, men om så er tilfelle håper jeg at vi i det minste har funnet ut av ting nå, og kan fortsette livene våre til det bedre. Chalk it up as a learning experience, om man så vil.
Men det er ikke meningen at dette skal ende opp som et klageinnlegg, så vi beveger oss videre, bakover i tid. Voers-spielet var knallartig! Tror vi hadde 10-15 personer her, god musikk, altfor mye drikke og topp stemning. Av utrolig seriøse sjekketriks brukt i løpet av kvelden, kan disse nevnes som highlights:
- "La oss leke en lek. Den heter "Putt Penisen Min I Ting."
*pause*
"Neinei, det går bra. Det er for to spillere."
- "Hvem har planer om å bli fulle og dra på Hellfire!! Såklart, med "Bli fulle" mener jeg "Gå til sengs" og med "Dra på Hellfire" mener jeg "Med meg." Men dere har sagt ja"
Jeg har bestemt meg for at jeg en dag må slutte å drikke, siden jeg senker boligverdien i området. Den lille Lego-Jugend-hæren som står i bakgården hjelper sannsynligvis ikke så mye den heller...
Alt i alt, en koselig kveld. Jeg trenger slike distraksjoner fra virkeligheten i ny og ned, og siden både Hellfire og Dark City er flinke til å kaste arrangementer min vei betyr det at jeg får utsatt min killing spree på Trondheim Torg lenge nok til at jeg kanskje til og med glemmer den.
Så, dagens lille morsomhet. Jeg skulle egentlig poste dette innlegget i går, like før jeg dro på jobb og banket opp fulle folk i Burger-køen, men kom meg aldri i veg. Da jeg stod opp og skulle gå og skifte til uniformen min, hadde jeg en liten blackout ved døra mi og ble marsjert til lenestolen av samboer Steffen, som forøvrig også er vaktsjefen min. Fun! Og jeg fatter ikke hvorfor, noe som er litt mer spennende enn jeg strengt tatt setter pris på. Formen var helt fin, selv om jeg kanskje var litt trøtt. Jeg gikk bort til døra og i det jeg skulle åpne den, var jeg borte. Våknet opp på gulvet med Steffen over meg, mens jeg lurte på hvorfor jeg hadde vondt i knærne... Som et tilleggsmeme kan jeg legge til at jeg har et myggstikk på venstre øyelokk. Hvilken sammenheng det har er for meg fullstendig ukjent, men det er festlig...
BTW, noen flere enn meg som har vært flinke til å huske på at vi skal stille klokken? Og noen som husket Earth Hour? JEG husket Earth Hour, og bestemte meg for å slå på alle lysene i leiligheten for å kompensere for alle for hippiene som slo av sine. Morsomheter med gratis strøm...
Og i forbifarten: Det er to elektriske gjenstander som aldri må slåes av for å spare strøm: Kjøleskap og respiratorer. Ellers må man kaste så altfor mange grønnsaker...
Tydeligvis var det noen kinks å jobbe ut etter det ble slutt, som vi ikke hadde tenkte over. Situasjoner som dette er vanskelige, spesielt siden man ikke alltid vet hvor man har hverandre. Heldigvis kom vi til en enighet, både om hvor vi stod og hvordan vi kommer til å være som venner fremover. Likevel kan jeg ikke annet enn å tro at jeg har behandlet aftermath'en litt dårlig på hennes vegne. Jeg lurer på om jeg har tatt hennes følelser seriøst, og kanskje til og med vært en liten drittsekk til tider. Jeg håper jeg ikke har det, men om så er tilfelle håper jeg at vi i det minste har funnet ut av ting nå, og kan fortsette livene våre til det bedre. Chalk it up as a learning experience, om man så vil.
Men det er ikke meningen at dette skal ende opp som et klageinnlegg, så vi beveger oss videre, bakover i tid. Voers-spielet var knallartig! Tror vi hadde 10-15 personer her, god musikk, altfor mye drikke og topp stemning. Av utrolig seriøse sjekketriks brukt i løpet av kvelden, kan disse nevnes som highlights:
- "La oss leke en lek. Den heter "Putt Penisen Min I Ting."
*pause*
"Neinei, det går bra. Det er for to spillere."
- "Hvem har planer om å bli fulle og dra på Hellfire!! Såklart, med "Bli fulle" mener jeg "Gå til sengs" og med "Dra på Hellfire" mener jeg "Med meg." Men dere har sagt ja"
Jeg har bestemt meg for at jeg en dag må slutte å drikke, siden jeg senker boligverdien i området. Den lille Lego-Jugend-hæren som står i bakgården hjelper sannsynligvis ikke så mye den heller...
Alt i alt, en koselig kveld. Jeg trenger slike distraksjoner fra virkeligheten i ny og ned, og siden både Hellfire og Dark City er flinke til å kaste arrangementer min vei betyr det at jeg får utsatt min killing spree på Trondheim Torg lenge nok til at jeg kanskje til og med glemmer den.
Så, dagens lille morsomhet. Jeg skulle egentlig poste dette innlegget i går, like før jeg dro på jobb og banket opp fulle folk i Burger-køen, men kom meg aldri i veg. Da jeg stod opp og skulle gå og skifte til uniformen min, hadde jeg en liten blackout ved døra mi og ble marsjert til lenestolen av samboer Steffen, som forøvrig også er vaktsjefen min. Fun! Og jeg fatter ikke hvorfor, noe som er litt mer spennende enn jeg strengt tatt setter pris på. Formen var helt fin, selv om jeg kanskje var litt trøtt. Jeg gikk bort til døra og i det jeg skulle åpne den, var jeg borte. Våknet opp på gulvet med Steffen over meg, mens jeg lurte på hvorfor jeg hadde vondt i knærne... Som et tilleggsmeme kan jeg legge til at jeg har et myggstikk på venstre øyelokk. Hvilken sammenheng det har er for meg fullstendig ukjent, men det er festlig...
BTW, noen flere enn meg som har vært flinke til å huske på at vi skal stille klokken? Og noen som husket Earth Hour? JEG husket Earth Hour, og bestemte meg for å slå på alle lysene i leiligheten for å kompensere for alle for hippiene som slo av sine. Morsomheter med gratis strøm...
Og i forbifarten: Det er to elektriske gjenstander som aldri må slåes av for å spare strøm: Kjøleskap og respiratorer. Ellers må man kaste så altfor mange grønnsaker...
torsdag 26. mars 2009
Massemedia, Målgruppe, Marked og Metaforer
Det har i det siste kommet meg for øre at enkelte ikke liker denne bloggen. Språket er grovt, temaene er upassende og vitsene ubehagelige. Jeg kan se hvorfor noen kan mene det. Og det er mulig jeg kanskje har tråkket på noen nerver her. Men så var det dette med hensikt og målgruppe, da. Dette er ikke akkurat den mest seriøse bloggen på nettet. Den er et utløpssted for tanker, følelser og ting jeg vil få av skuldrene mine. Grunnen til at den er lagt ut på nett er for at de som står meg nærmest skal få lese og dele, om de føler for det. Og kanskje plukke opp på noen tråder jeg ikke føler for å snakke med folk om. Lettere å bare skrive det ned, så får de som gidder lese om det. Se på det som en privatfest. Folk kan gjerne ta med venner, og noen tilfeldige stikker kanskje til og med innom. Men de er i utgangspunktet ikke invitert, og har dermed ingen rett til å klage over musikken...
I tillegg har jeg fått høre at innleggene mine sverter og er til skade for enkelte som kan linkes opp mot det jeg skriver. Jeg vil VELDIG gjerne få vite hvordan det skulle foregå. Ingen navn er nevnt, og sjansen for at de som jeg tar ut frustrasjonen min på kommer til å høre om det og klare å skjønne at det er de det snakk om, er såpass forsvinnende liten at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Likevel virker det som om mine kritikere vender tilbake til tider, for å se hva jeg har funnet på. Litt som når man går i dyrehagen for å se på apene som kaster avføringen sin på forbipasserende. Man liker det ikke, og synes det er ganske frastøtende, men likevel må man tilbake og se, i tilfelle man gikk glipp av en skikkelig kake i trynet på noen man kjenner. Så man kan riste på hodet og krevet dyret avlivet. Og føle seg bedre enn denslags usiviliserte vesen.
For dere som leser og finner innholdet støtende: Slutt! Ingen tvinger noen til å lese hva jeg skriver her, ingen binder dere fast til stolen. Dette er ikke A Clockwork Orange, hvor folk blir tvunget til å se ting de føler vemmelse av. Dette er en intern sfære, hvor de aller nærmest meg kan følge med i livet mitt, kanskje forstå meg bedre og gjerne få seg en god latter. Politisk ukorrekt som jeg er, kan vel ingen tro at mine utfall er seriøse. Og om så er tilfelle, blir jeg nødt til å skru opp nivået et par hakk for å distansere meg enda lenger fra virkeligheten. Så man har valget mellom å le med på den useriøse, edgy humoren. Eller bare gå...
Som en understreking, en av våre tiders store standup-komikere, Jimmy Carr. Det er denne type svart humor jeg forfølger på siden min. Den provoserer, vekker harme og... underholder! Og i tillegg, kanskje den kan få folk til å tenke litt. Presse noen grenser og tangere noen linjer. Så verden kan bli litt mer avslappet til enkelte tema, og dermed litt mer fredfull. Det velger ihvertfall jeg å tro...
I tillegg har jeg fått høre at innleggene mine sverter og er til skade for enkelte som kan linkes opp mot det jeg skriver. Jeg vil VELDIG gjerne få vite hvordan det skulle foregå. Ingen navn er nevnt, og sjansen for at de som jeg tar ut frustrasjonen min på kommer til å høre om det og klare å skjønne at det er de det snakk om, er såpass forsvinnende liten at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Likevel virker det som om mine kritikere vender tilbake til tider, for å se hva jeg har funnet på. Litt som når man går i dyrehagen for å se på apene som kaster avføringen sin på forbipasserende. Man liker det ikke, og synes det er ganske frastøtende, men likevel må man tilbake og se, i tilfelle man gikk glipp av en skikkelig kake i trynet på noen man kjenner. Så man kan riste på hodet og krevet dyret avlivet. Og føle seg bedre enn denslags usiviliserte vesen.
For dere som leser og finner innholdet støtende: Slutt! Ingen tvinger noen til å lese hva jeg skriver her, ingen binder dere fast til stolen. Dette er ikke A Clockwork Orange, hvor folk blir tvunget til å se ting de føler vemmelse av. Dette er en intern sfære, hvor de aller nærmest meg kan følge med i livet mitt, kanskje forstå meg bedre og gjerne få seg en god latter. Politisk ukorrekt som jeg er, kan vel ingen tro at mine utfall er seriøse. Og om så er tilfelle, blir jeg nødt til å skru opp nivået et par hakk for å distansere meg enda lenger fra virkeligheten. Så man har valget mellom å le med på den useriøse, edgy humoren. Eller bare gå...
Som en understreking, en av våre tiders store standup-komikere, Jimmy Carr. Det er denne type svart humor jeg forfølger på siden min. Den provoserer, vekker harme og... underholder! Og i tillegg, kanskje den kan få folk til å tenke litt. Presse noen grenser og tangere noen linjer. Så verden kan bli litt mer avslappet til enkelte tema, og dermed litt mer fredfull. Det velger ihvertfall jeg å tro...
Abonner på:
Innlegg (Atom)
