Jeg tror jeg har nådd et punkt i min tilværelse hvor det er på tide med litt selvinnsikt. I denne siste singelperioden min har jeg delt seng med flere enn jeg finner komfortabelt. Den forrige var ganske utagerende den og, men ikke på langt nær så ille. Ille, fordi jeg ikke føler noe som helst dagen derpå. Ingen glede, ingen bakrus, ingen anger og ingen håp. Det er som om det bare er en helt annen dag å våkne opp på, bortsett fra at jeg befinner meg i en annen leilighet, et sted jeg ikke er helt sikker på hvor er.
Seize the Day, Regret the Morning har blitt mitt nye motto i livet
I dag, da jeg våknet, var det første jeg så et stort håndmalt bilde av Billy Idol. Deretter: Dra seg på jobb og knuse glass over luken, noe som fører til at all mat må på vent, alle tallerkener må vaskes, sauser byttes ut og alt står stort sett på backup. Kontoen er skrapt, Colaen min er doven og senga mi er kald og lite innbydende. Og midt oppe i dette sitter jeg, uten en følelse i hele kroppen, annet enn grunnleggende, dyrisk begjær. Jeg har blitt til en sengevarmer, et salgsobjekt sammen tannkrem og Libresse. Og jeg har ikke lyst på et forhold i det hele tatt. Etter eksen tror jeg ikke jeg kan elske noen på en god stund. Ikke lengre enn en kveld.
Jeg kan være en trofast venn, en lidenskapelig elsker, en underholder og en vert. En kveld av gangen, så lenge du vil ha meg. Lengre enn det tør jeg ikke å skrive kontrakten.
Ring meg om du er sulten, kåt eller ensom. Det er omtrent det eneste jeg kan hjelpe deg med for tiden. Så får vi se om jeg kan yte noe mer til de som ønsker det senere.
søndag 26. april 2009
tirsdag 21. april 2009
Malibu Madness, Memento Mori og Metalware
Helga er over, og en stor bulk er gjort i kontoen min etter jeg kjøpte tre kasser pils og delte bort rundhendig til alle som ville ha. Fredag var det Hellfire, med tema Memento Mori. Ikke stort å si om den kvelden annet enn: FYLLA!
Lørdagen var den offisielle bursdagsfesten min, ikke stort å si om den dagen annet enn: FYLLA!
Jeg merker et mønster her...
Og i dag har jeg hentet ut stashet mitt fra Allycat MetalWare!! Har ventet på det i ti måneder nå, og jeg angrer ikke et sekund på at jeg bestilte derfra. Kvaliteten og den generelle "Fett som Faen"-faktoren oppveier for all ventetid!
Lørdagen var den offisielle bursdagsfesten min, ikke stort å si om den dagen annet enn: FYLLA!
Jeg merker et mønster her...
Og i dag har jeg hentet ut stashet mitt fra Allycat MetalWare!! Har ventet på det i ti måneder nå, og jeg angrer ikke et sekund på at jeg bestilte derfra. Kvaliteten og den generelle "Fett som Faen"-faktoren oppveier for all ventetid!
Bonusbilde: Hele sulamitten på Vegard poserende på stuegulvet!!
I Be Awesome!!
onsdag 15. april 2009
BursdagsBørst 0,5
I går hadde Jan Gaute endelig kommet seg hjem fra Tokyo og Ilseng. Og de som kjenner meg, har ingen problemer med å tenke seg hva som skjedde så: Alkohyler!
Det endte med at vi kjøpte to kasser pils og tømte den ene, i selskap med en del venner fra fjernt og nær og dro ut til 3B, hvor en aldeles nydelig drink ventet meg. Jeg har dessverre glemt hva som var i den, men det var basically en Sex on the Beach med Appelsin istedet for noe annet som tydeligvis går i den. (Mine bartender-skills begrenser seg til at jeg kan blande en Manhattan og en Tokyo Ice Tea. That's it.)
And then: Nach, hugs and goodwill towards men and women. Koselig start på bursdagen min, og jeg håper resten av den vil bli like fin
Det endte med at vi kjøpte to kasser pils og tømte den ene, i selskap med en del venner fra fjernt og nær og dro ut til 3B, hvor en aldeles nydelig drink ventet meg. Jeg har dessverre glemt hva som var i den, men det var basically en Sex on the Beach med Appelsin istedet for noe annet som tydeligvis går i den. (Mine bartender-skills begrenser seg til at jeg kan blande en Manhattan og en Tokyo Ice Tea. That's it.)
And then: Nach, hugs and goodwill towards men and women. Koselig start på bursdagen min, og jeg håper resten av den vil bli like fin
søndag 12. april 2009
BarneBok
Jeg har i det siste jobbet med en barnebok som handler om en liten flamme som bor i en peis. Jeg vurderer å endre slutten på den, men ellers er jeg halvveis fornøyd med resultatet. Les den om dere er interessert og legg gjerne igjen en kommentar om dere har noe på komme med.
DEN VESLE FLAMMEN PYRO
I en peis, i et hus, i et land du sikkert aldri har hørt om, bodde det en gang en liten kar med navn Pyro. Som du sikkert skjønner var Pyro en flamme. Men denne flammen var litt mer spesiell enn de Pappaen din pleier å lage om vinteren. Denne flammen kunne nemlig snakke. Han kunne smile og le, han kunne prate og synge. Men det Pyro likte aller best, det var å danse. Av og til kunne han danse hele dagen, helt fortapt i sin egen verden, en verden som var mye større enn peisen han bodde i.
Men Pyro hadde det ikke bare greit. Det var ensomt der i peisen. Familien han bodde hos hadde nemlig kjøpt seg noe nytt: en annen ovn som gikk på strøm, og plutselig hadde de ikke lenger tid til Pyro. De sluttet å samle seg og se Pyro danse når det var kaldt. Istedet skrudde de på en bryter og satt seg langt unna for å se på TV. De snakkert mindre sammen enn de gjorde før. Sluttet å fortelle spennende historier og synge sanger sammen, mens Pyro danset. De satt bare der og så på det kalde lyset fra TV'en og ingen brydde seg om det varme lyset til Pyro.
Pyro ville reise bort. Til et sted langt borte, og en familie som ville bry seg om ham. Selv om han var glad i de han bodde med, ble han også lei seg når de ikke engang ryddet og vasket litt hos ham. Gammel aske og kullete vedkubber lå overalt, og luften er vanskelig å puste i. Nei, Pyro følte ikke for å danse mer. Han ville ut. Ut i verden og se seg om, og aller mest ønsket Pyro seg en venn.
En gang prøvde Pyro å dra. Pakket alle sakene sine i en liten koffert, noen trefliser som niste, og hoppet ut peisdøra. I en kort stund fikk han se verden fra et annet sted enn gjennom det skitne og sotete vinduet sitt. «Dette må være sånn fugleungene føler seg når de blir med mammaen sin på tur første gangen,» tenkte Pyro. Og stort mer rakk han ikke før Pappa tråkket hardt på ham med skoen sin, plukket ham opp med en jernspade og kastet ham tilbake i peisen igjen. Stakkars Pyro, så liten og redd han ble da. Men aller mest var han lei seg. Hva galt hadde han gjort, som fortjente å bli tråkket på og kastet tilbake, uten engang å få med seg nistepakken sin.
Etter den gangen turde ikke Pyro å reise ut igjen. Han likte ikke å bli tråkket på og kastet rundt. «Glem det», tenkte han, der han satt i soten sin. «Det er sikkert ikke noe spennende der ute likevel.» Men han trodde ikke så veldig mye på det selv. Innerst inne visste han at alt måtte være bedre enn å være alene i en kald og møkkete peis resten av livet.
Dagene, ukene og månedene gikk. Og tiden går sakte når man er alene. Til slutt ble det nok for Pyro. Han bestemte seg for å i det minste se seg litt rundt. Med en bestemt bevegelse åpnet han døren til peisen på gløtt og kikket seg rundt. Overalt rundt ham var det mørkt og stille. Pyro åpnet døren litt til, knirkingen var nesten ikke til å holde ut. Han stakk hodet sitt ut og så: Ingenting. Ingen Pappa med jernspade. Ingen Mamma med et glass vann. Stua var helt tom og merkelig stille. Alle møblene hadde hvite laken over seg, TV'en var borte. Ingen hadde vært her på lang tid. «Har de dratt et annet sted?» undret Pyro idet han hoppet ned på gulvet og landet i en haug med støv. «Har de reist uten å ta meg med?» Pyro merket at han begynte bli litt sint. Skulle dette være takken for å ha varmet familien hver dag i mange år? Hvor mange ganger hadde ikke Pappa kommet inn, full av snø og hutrende fra kulden. Hvor mange ganger hadde ikke Pyro vært der for å tørke klærne til barna etter de hadde blitt våte.
Nå var det nok, Pyro skulle også reise. Han tok en bit kull og skrev på lakenet over sofaen «Har reist for å finne en familie som vil ta seg av meg.» Etter å ha tenkt seg litt om føyde han til «Håper dere finner en flamme som kan holde dere varme. PS ikke overdriv TV-tittingen. Det er ikke bra for øynene deres.»
«Ingen grunn til å glemme manerene sine,» tenkte Pyro idet han klatret ut et ødelagt vindu.
«I motsetning til enkelte andre.»
Ute var det natt. Noen lyktestolper kjempet med å holde mørket unna og en kald vind blåste nedover gaten. Ikke et menneske var å se. «Har alle sammen reist bort?» tenkte Pyro mens han vandret ned de tomme gatene. Overalt hvor han så seg om var det stille og tomt. Vinduene hadde planker spikret over seg, søppel lå overalt.
Etter noen timer bestemte Pyro seg for at det ikke var noe vits i å lete etter en ny familie i denne byen, tom og øde som den var. Han rasket med seg noen papirlapper til å spise senere og satte kursen mot skogen. «Kanskje jeg finner noen på andre siden av de trærne» håpet han.
Skogen var om mulig enda mørkere og stillere enn byen. Pyro likte ikke mørket noe særlig, og følte seg ikke akkurat høy i hatten der han gikk. Ikke hadde han noen hatt å føle seg høy i heller. I skogen var det ingen fugler som sang, ingen lyd var å høre, annet enn susingen i trærne. Det var som om vinden hvisket i trekronene, og baksnakket ham. Og Pyro visste ikke lenger hvor han var. Han begynte å bli bekymret. Kanskje kom han aldri til å komme seg ut av denne skogen, kanskje han måtte bo her helt alene resten av livet. Kanskje skogen aldri sluttet, kanskje han aldri kom til å finne noen å bo hos. «Jeg kan ikke gi meg nå,» mumlet Pyro for seg selv, og begynte å gå litt raskere.
Med ett så han noe et stykke borte. Et varmt og oransje lys som flakket og bølget i en lysning i det fjerne. Pyro begynte å småløpe mot lyset, kunne det være en annen flamme? Kanskje en hel familie? Der, i skogen, var det en stor gruppe med flammer. Flere enn Pyro trodde det kunne finnes i hele verden. «Kanskje de vil la meg være vennen deres,» håpet Pyro idet han gikk frem til en mindre gruppe som satt på en gammel trestamme.
«Hvem er du,» spurte den største flammen med en stemme som torden.
«Hei, jeg heter Pyro,» sa Pyro. «Jeg lurte på om jeg kunne være vennen deres?»
«Hahahahaaa,» brummet den store flammen. «Du er litt liten til å være sammen med oss. Kan du danse?»
«Selvsagt kan jeg det!» svarte Pyro begeistret. Han strekte seg litt og begynte å danse på en stubbe.
«Hahahhaaaa, se på'n a dere! Kaller du det å danse? Kom gutter, så skal vi vise'n åssen det gjøres!»
Flammene reiste seg og spredte seg i en stor ring rundt Pyro. Med kraftige bevegelser og vill rytme spredte de seg rundt og danset omkring, mens de ble større og større. Trærne begynte å brenne, gresset tok fyr og blomstene i lysningen ble slukt av varmen.
«Pass dere!» ropte Pyro. «Dere må være forsiktige, ellers svir dere av hele skogen!»
«Ser det ut som om vi bryr oss?» ropte den største flammen, som viklet seg opp en diger furu. «Vi er de største og sterkeste flammene i hele landet. Har du tenkt å stoppe oss, kanskje?»
Pyro visste ikke hva han skulle gjøre. Disse flammene var tydeligvis ikke interesserte i annet enn å starte bråk og store branner, noe Pyro hadde lært å unngå for lenge siden. Han vendte ryggen til spetakkelet som hadde oppstått og sprang så fort han kunne vekk fra bøllene i lysningen. Det tok ikke lang tid før han hørte sirener i luften og blinkende lys beveget seg over himmelen. Brannvesenet var på vei for å sette en stopper for bråket. Pyro løp som han aldri hadde løpt før. Han visste hva brannvesenet var og at de ikke likte sånne som han. Det siste han ville var å bli slukket av en stor mann med hjelm og vannslange. Pyro løp til han ikke kunne høre sirenene lenger. Og så løp han enda litt til, helt til de små beina hans ikke klarte mer. Utslitt og hivende etter pusten satte han seg ned på et lønneblad for å puste ut.
«Dette gikk ikke helt som jeg hadde planlagt,» tenkte Pyro for seg selv. «Kanskje jeg bare burde blitt igjen i peisen min.» Men nå var det for sent å angre seg. Peisen, huset og byen var langt unna nå, og Pyro husket ikke veien. «Jeg orker ikke mer,» ropte Pyro ut i skogen. «Jeg er trøtt, sulten og orker ikke å gå mer. Jeg kan like gjerne legge meg ned her og slukke nå. Jeg kommer aldri til å finne en familie som vil ta vare på meg.» Mer rakk han ikke å gjøre før søvnen tok han. Pyro lukket øynene og falt sammen på lønnebladet, utmattet som han var.
Dette ville vært slutten på historien vår, hadde det ikke vært for en liten vind som blåste igjennom skogen akkurat da. Den tok tak i bladet til Pyro og blåste ham opp, opp og ut fra skogen. Over åkrene, forbi en stor elv og inn et åpent vindu. Der landet han på toppen av et stearinglys, som stod på et skrivebord, før vinden fortsatte og blåste alle papirene utover gulvet. Pyro våknet av at vinduet smalt igjen bak ham, og så en mann med rare klær som lukket haspene. Mannen snudde seg mot Pyro og smilte til ham. «Jaja, hva er dette? En liten flamme som kommer for å gi meg litt lys mens jeg skriver.» Pyro var så forfjamset at han ikke klarte å si noe som helst. «Du er velkommen til å bli her så lenge du vil. Jeg holder på å skrive en liten bok, skjønner du. Det er bra du kom, siden strømmen min har gått og jeg kan ikke skrive noe uten lys.»
Pyro kikket ned på skrivebordet og så at mannen hadde begynt å skrive ganske mye allerede. Store, snirklende bostaver snodde seg over papiret. Mannen satte seg ned og plukket opp pennen sin. «Hmmm, hva tror du jeg skal kalle boken min? Den handler om en liten flamme, nesten som deg. Kanskje jeg skal kalle den «Den Vesle Flammen Pyro.» Hva tror du?»
Pyro sitter ikke på lysestaken min i dag.. Han sa han ville se seg om, og kanskje gi litt lys til noen andre som sitter i mørket. Han lovte å komme tilbake om jeg trengte ham, så kanskje vi får se han igjen senere en kveld? Prøv å se etter ham neste gang Pappa tenner opp i peisen, du kjenner han nok igjen på dansen.
DEN VESLE FLAMMEN PYRO
I en peis, i et hus, i et land du sikkert aldri har hørt om, bodde det en gang en liten kar med navn Pyro. Som du sikkert skjønner var Pyro en flamme. Men denne flammen var litt mer spesiell enn de Pappaen din pleier å lage om vinteren. Denne flammen kunne nemlig snakke. Han kunne smile og le, han kunne prate og synge. Men det Pyro likte aller best, det var å danse. Av og til kunne han danse hele dagen, helt fortapt i sin egen verden, en verden som var mye større enn peisen han bodde i.
Men Pyro hadde det ikke bare greit. Det var ensomt der i peisen. Familien han bodde hos hadde nemlig kjøpt seg noe nytt: en annen ovn som gikk på strøm, og plutselig hadde de ikke lenger tid til Pyro. De sluttet å samle seg og se Pyro danse når det var kaldt. Istedet skrudde de på en bryter og satt seg langt unna for å se på TV. De snakkert mindre sammen enn de gjorde før. Sluttet å fortelle spennende historier og synge sanger sammen, mens Pyro danset. De satt bare der og så på det kalde lyset fra TV'en og ingen brydde seg om det varme lyset til Pyro.
Pyro ville reise bort. Til et sted langt borte, og en familie som ville bry seg om ham. Selv om han var glad i de han bodde med, ble han også lei seg når de ikke engang ryddet og vasket litt hos ham. Gammel aske og kullete vedkubber lå overalt, og luften er vanskelig å puste i. Nei, Pyro følte ikke for å danse mer. Han ville ut. Ut i verden og se seg om, og aller mest ønsket Pyro seg en venn.
En gang prøvde Pyro å dra. Pakket alle sakene sine i en liten koffert, noen trefliser som niste, og hoppet ut peisdøra. I en kort stund fikk han se verden fra et annet sted enn gjennom det skitne og sotete vinduet sitt. «Dette må være sånn fugleungene føler seg når de blir med mammaen sin på tur første gangen,» tenkte Pyro. Og stort mer rakk han ikke før Pappa tråkket hardt på ham med skoen sin, plukket ham opp med en jernspade og kastet ham tilbake i peisen igjen. Stakkars Pyro, så liten og redd han ble da. Men aller mest var han lei seg. Hva galt hadde han gjort, som fortjente å bli tråkket på og kastet tilbake, uten engang å få med seg nistepakken sin.
Etter den gangen turde ikke Pyro å reise ut igjen. Han likte ikke å bli tråkket på og kastet rundt. «Glem det», tenkte han, der han satt i soten sin. «Det er sikkert ikke noe spennende der ute likevel.» Men han trodde ikke så veldig mye på det selv. Innerst inne visste han at alt måtte være bedre enn å være alene i en kald og møkkete peis resten av livet.
Dagene, ukene og månedene gikk. Og tiden går sakte når man er alene. Til slutt ble det nok for Pyro. Han bestemte seg for å i det minste se seg litt rundt. Med en bestemt bevegelse åpnet han døren til peisen på gløtt og kikket seg rundt. Overalt rundt ham var det mørkt og stille. Pyro åpnet døren litt til, knirkingen var nesten ikke til å holde ut. Han stakk hodet sitt ut og så: Ingenting. Ingen Pappa med jernspade. Ingen Mamma med et glass vann. Stua var helt tom og merkelig stille. Alle møblene hadde hvite laken over seg, TV'en var borte. Ingen hadde vært her på lang tid. «Har de dratt et annet sted?» undret Pyro idet han hoppet ned på gulvet og landet i en haug med støv. «Har de reist uten å ta meg med?» Pyro merket at han begynte bli litt sint. Skulle dette være takken for å ha varmet familien hver dag i mange år? Hvor mange ganger hadde ikke Pappa kommet inn, full av snø og hutrende fra kulden. Hvor mange ganger hadde ikke Pyro vært der for å tørke klærne til barna etter de hadde blitt våte.
Nå var det nok, Pyro skulle også reise. Han tok en bit kull og skrev på lakenet over sofaen «Har reist for å finne en familie som vil ta seg av meg.» Etter å ha tenkt seg litt om føyde han til «Håper dere finner en flamme som kan holde dere varme. PS ikke overdriv TV-tittingen. Det er ikke bra for øynene deres.»
«Ingen grunn til å glemme manerene sine,» tenkte Pyro idet han klatret ut et ødelagt vindu.
«I motsetning til enkelte andre.»
Ute var det natt. Noen lyktestolper kjempet med å holde mørket unna og en kald vind blåste nedover gaten. Ikke et menneske var å se. «Har alle sammen reist bort?» tenkte Pyro mens han vandret ned de tomme gatene. Overalt hvor han så seg om var det stille og tomt. Vinduene hadde planker spikret over seg, søppel lå overalt.
Etter noen timer bestemte Pyro seg for at det ikke var noe vits i å lete etter en ny familie i denne byen, tom og øde som den var. Han rasket med seg noen papirlapper til å spise senere og satte kursen mot skogen. «Kanskje jeg finner noen på andre siden av de trærne» håpet han.
Skogen var om mulig enda mørkere og stillere enn byen. Pyro likte ikke mørket noe særlig, og følte seg ikke akkurat høy i hatten der han gikk. Ikke hadde han noen hatt å føle seg høy i heller. I skogen var det ingen fugler som sang, ingen lyd var å høre, annet enn susingen i trærne. Det var som om vinden hvisket i trekronene, og baksnakket ham. Og Pyro visste ikke lenger hvor han var. Han begynte å bli bekymret. Kanskje kom han aldri til å komme seg ut av denne skogen, kanskje han måtte bo her helt alene resten av livet. Kanskje skogen aldri sluttet, kanskje han aldri kom til å finne noen å bo hos. «Jeg kan ikke gi meg nå,» mumlet Pyro for seg selv, og begynte å gå litt raskere.
Med ett så han noe et stykke borte. Et varmt og oransje lys som flakket og bølget i en lysning i det fjerne. Pyro begynte å småløpe mot lyset, kunne det være en annen flamme? Kanskje en hel familie? Der, i skogen, var det en stor gruppe med flammer. Flere enn Pyro trodde det kunne finnes i hele verden. «Kanskje de vil la meg være vennen deres,» håpet Pyro idet han gikk frem til en mindre gruppe som satt på en gammel trestamme.
«Hvem er du,» spurte den største flammen med en stemme som torden.
«Hei, jeg heter Pyro,» sa Pyro. «Jeg lurte på om jeg kunne være vennen deres?»
«Hahahahaaa,» brummet den store flammen. «Du er litt liten til å være sammen med oss. Kan du danse?»
«Selvsagt kan jeg det!» svarte Pyro begeistret. Han strekte seg litt og begynte å danse på en stubbe.
«Hahahhaaaa, se på'n a dere! Kaller du det å danse? Kom gutter, så skal vi vise'n åssen det gjøres!»
Flammene reiste seg og spredte seg i en stor ring rundt Pyro. Med kraftige bevegelser og vill rytme spredte de seg rundt og danset omkring, mens de ble større og større. Trærne begynte å brenne, gresset tok fyr og blomstene i lysningen ble slukt av varmen.
«Pass dere!» ropte Pyro. «Dere må være forsiktige, ellers svir dere av hele skogen!»
«Ser det ut som om vi bryr oss?» ropte den største flammen, som viklet seg opp en diger furu. «Vi er de største og sterkeste flammene i hele landet. Har du tenkt å stoppe oss, kanskje?»
Pyro visste ikke hva han skulle gjøre. Disse flammene var tydeligvis ikke interesserte i annet enn å starte bråk og store branner, noe Pyro hadde lært å unngå for lenge siden. Han vendte ryggen til spetakkelet som hadde oppstått og sprang så fort han kunne vekk fra bøllene i lysningen. Det tok ikke lang tid før han hørte sirener i luften og blinkende lys beveget seg over himmelen. Brannvesenet var på vei for å sette en stopper for bråket. Pyro løp som han aldri hadde løpt før. Han visste hva brannvesenet var og at de ikke likte sånne som han. Det siste han ville var å bli slukket av en stor mann med hjelm og vannslange. Pyro løp til han ikke kunne høre sirenene lenger. Og så løp han enda litt til, helt til de små beina hans ikke klarte mer. Utslitt og hivende etter pusten satte han seg ned på et lønneblad for å puste ut.
«Dette gikk ikke helt som jeg hadde planlagt,» tenkte Pyro for seg selv. «Kanskje jeg bare burde blitt igjen i peisen min.» Men nå var det for sent å angre seg. Peisen, huset og byen var langt unna nå, og Pyro husket ikke veien. «Jeg orker ikke mer,» ropte Pyro ut i skogen. «Jeg er trøtt, sulten og orker ikke å gå mer. Jeg kan like gjerne legge meg ned her og slukke nå. Jeg kommer aldri til å finne en familie som vil ta vare på meg.» Mer rakk han ikke å gjøre før søvnen tok han. Pyro lukket øynene og falt sammen på lønnebladet, utmattet som han var.
Dette ville vært slutten på historien vår, hadde det ikke vært for en liten vind som blåste igjennom skogen akkurat da. Den tok tak i bladet til Pyro og blåste ham opp, opp og ut fra skogen. Over åkrene, forbi en stor elv og inn et åpent vindu. Der landet han på toppen av et stearinglys, som stod på et skrivebord, før vinden fortsatte og blåste alle papirene utover gulvet. Pyro våknet av at vinduet smalt igjen bak ham, og så en mann med rare klær som lukket haspene. Mannen snudde seg mot Pyro og smilte til ham. «Jaja, hva er dette? En liten flamme som kommer for å gi meg litt lys mens jeg skriver.» Pyro var så forfjamset at han ikke klarte å si noe som helst. «Du er velkommen til å bli her så lenge du vil. Jeg holder på å skrive en liten bok, skjønner du. Det er bra du kom, siden strømmen min har gått og jeg kan ikke skrive noe uten lys.»
Pyro kikket ned på skrivebordet og så at mannen hadde begynt å skrive ganske mye allerede. Store, snirklende bostaver snodde seg over papiret. Mannen satte seg ned og plukket opp pennen sin. «Hmmm, hva tror du jeg skal kalle boken min? Den handler om en liten flamme, nesten som deg. Kanskje jeg skal kalle den «Den Vesle Flammen Pyro.» Hva tror du?»
Pyro sitter ikke på lysestaken min i dag.. Han sa han ville se seg om, og kanskje gi litt lys til noen andre som sitter i mørket. Han lovte å komme tilbake om jeg trengte ham, så kanskje vi får se han igjen senere en kveld? Prøv å se etter ham neste gang Pappa tenner opp i peisen, du kjenner han nok igjen på dansen.
torsdag 9. april 2009
Inkompetente Idioter
Jeg oppdaget nettopp at lighteren min har bruksanvisning. I TRE trinn... For å tenne en lighter...
Jeg har offisielt gitt opp menneskeheten. Jeg har mistet all tilhørighet til en verden som mener Linni Meister er interessant å skrive om, ikke selger øl i påsken og trenger hjelp til å tenne en lighter. Jeg kan like gjerne ta livet mitt nå, først som sist. Som den frusterte dyrehage-direktøren sa til den siste mannlige pandabjørnen: FUCK THAT!
Men først er det jobb. Tjohei!!
Jeg har offisielt gitt opp menneskeheten. Jeg har mistet all tilhørighet til en verden som mener Linni Meister er interessant å skrive om, ikke selger øl i påsken og trenger hjelp til å tenne en lighter. Jeg kan like gjerne ta livet mitt nå, først som sist. Som den frusterte dyrehage-direktøren sa til den siste mannlige pandabjørnen: FUCK THAT!
Men først er det jobb. Tjohei!!
onsdag 8. april 2009
Gamle, Gretne Gubber
Siden denne bloggen virker en smule preget av klaging og bitterhet har jeg bestemt meg for at denne posten bare skal være glad og fin. Ingen sinte kommentarer, ingen bitende ironi og ingen tilfeldige utbrudd mot diverse organisasjoner. Jeg har også bestemt meg for å få vinger og fly til Mars, hvor jeg skal drive avl på pingviner.
I det siste har jobben på Norstat vært et lite helvete. Jeg begynner å huske hvorfor jeg ikke orket mer på Norfakta, og uansett hvor mye de folka prøver er det samma drittjobben som det alltid har vært. Det toppet seg den siste uken her, hvor vi har fått i oppdrag å intervjue de mest gretne, sinte, stressede og paranoide menneskene i hele landet: Folk som tjener over 2 mill i året... Om det gir noen form for mening til noen av dere vil jeg gjerne vite det, for jeg fatter ikke hvorfor folk med såpass bra inntekt ikke klarer å være litt blide i telefonen. Ikke engang vanlig folkeskikk er å forvente fra den kanten. Etter å ha ringt hele dagen og tatt over 200 telefoner, har jeg fått 5 intervju. På fem minutter hver... Så hva gjør man når man føler at jobben gir deg en utfordring? Jeg vet ikke hva dere pleier å gjøre, men jeg valgte å slutte. Av den enkle grunnen at jeg har fått meg ny jobb!! Jeg skal etter påske begynne å jobbe med sushi!! Alt jeg trenger nå er å kjøpe meg en hvit bandana med rød sol, og rollen er i boks. Jeg har også sagt opp på Egon, så etter April nå er jeg ferdig med den jobben også. Jeg skal aldri garnere en pizza igjen i hele mitt liv...
Om noen uker er dette meg. Bare mye stiligere, og sannsynligvis uten bukser. Sushi virker utrolig spennende å jobbe med. Alt arbeidet gjøres med hendene, man har full kontroll over utfallet og alle ingrediensene er ferske. Aldri mer dypfryste kyllingbryst banket til slintrer. Aldri mer tørre biffstrimler stekt til det ugjenkjennelige. Aldri mer fordømt, faens pizzabuffét!! Dette er noe som må feires på best mulig måte. Så fredag og lørdag neste uke har jeg planer om to dagers party. Fredag på Hellfire og bursdagsfest på Lørdag. Og gjerne litt drikking i helga som kommer. For dere som lurer har jeg bursdag den 15. April og fyller 22 år, hvilket er et herlig symmetrisk tall, og betyr at jeg må ha sex med tvillinger den dagen. Eller bare spise kake. Kake funker fint det og...
Ser man det, dette innlegget ble jo nesten ikke sint i det hele tatt. Så min obligatoriske Random Rage Rant blir tilføyd her på bunnen:
Forbanna dritthelvettes ikke-røykere!! Har dere virkelig ikke noe bedre å gjøre enn å gå bort til folk som røyker på gata og klage til dem? Jeg er ute i fritt område og gjør ingenting annet enn å nyte et fullstendig lovlig rusmiddel. Jeg kaster til og med sneipen min i søpla, om et egnet sted er tilgjengelig! En liten forklaring er på sin plass her:
Jeg stod på bussholdeplassen i dag og tok meg en røyk mens jeg ventet, som man gjerne gjør. En sur kjerring med tre tommers ettervekst i det pistrete håret sitt trasket rett opp til meg og tok røyken ut av hånden min. Med en gneldrende stemme gnålte hun: "VEEEET du ikke at det er FAAARLIG å røyke?" Den voksne og høflige tingen å gjøre i en slik situasjon ville vært å beklage om sigaretten min var til plage for andre og gå et lite stykke bort og tenne meg en ny en. Men siden gneldra hadde ertet på seg meg, skjedde dette istedet:
"Selvsagt. Etter å ha sett deg mistet jeg troen på menneskeheten og bestemte meg for å ta livet mitt."
"Det er det verste jeg har hørt! Eier du ikke manerer?"
"Tydeligvis mer enn de du har."
(Tenne seg en ny røyk)
"Skattepengene mine betaler for avhengigheten din!"
Omtrent da kom bussen, så jeg fikk ikke gitt henne hele bredsiden min, men jeg antar man ikke kan vinne alle gangene. Til etterretning så hun omtrent slik ut:
Om dere ser noen som ligner på henne og ser surt på deg: Gi henne en skyllebøtte fra helvete for meg. Slike mennesker burde jaktes på. Ikke-røykere. Jævla sytete, selvhøytidelige småunger. Dere må gjerne ikke røyke, for all del. Det er fullstendig deres valg. Men ikke kom bort til meg på gaten og begynn og lire av dere piss om skatteinntekter som går med til å betale for misbruket mitt og annet piss. Røykere betaler faktisk for seg. En 20-pakke gir staten 53,25 kroner. En 20-pakke daglig gir staten 19 436 kroner i året. 21% av Norges befolkning mellom 16 og 74 røyker i dag. I fjor betalte vi 9.3 milliarder i avgifter. Det samme årets hjerteoperasjoner beløp seg på 485 millioner og lungekreft kostet 350 millioner. Summert: 2,3% av de samlede helsekostnadene her til lands. Dette innbefatter også alle ikke-røykerne som var inne til behandling.
La oss sette opp et lite regnestykke her. Hvert år tjener staten 6 821 800 000 kroner på tobakksavgifter. 6700 røykere dør hvert år og mister i snitt 11 år av levetiden sin. Sykehjemsplass koster i snitt 350 000,- i året, og det er som regel de tre siste årene man tilbringer der. Siden røykere dør før sykehjemsplassen kommer inn i bildet sparer man 750 000,- på at røykere dør før ikke-røykere. Røykere som dør før pensjonsalder sparer staten 156 000,- i året.
_______________
Utgiftene til tobakksskader er litt verre å få tak i, siden det ikke føres noen statistikk over produktivitetstap ved for tidlig død, som jeg klarer å få tak i. I fjor ble det i Sverige gjort anslag om 6 mrd i produktivitetstap og 18 mrd i sykelønn. Siden Norge har omtrent halvparten av Sveriges innbyggertall halverer jeg tallene. Årlige utgifter som kan tilskrives tobakk, altså Kreft, hjerte- kar- og lungesykdommer ble i NOU 2000 nr 16 beregnet til 1 769 000 000,- omregnet til 2007-valuta blir det 2 098 000 000,-
_______________
Sykehjemspenger spart: 350 000 X 3 X 6700 = 7 035 000 000
Pensjon spart: 156 000 X 6700 X 11 = 11 497 000 000
Sum spart: = 18 532 000 000
_______________
Utgifter til sykehusbehandling ved tobakksskader: 2 098 000 000
Utgifter til sykepenger: 9 000 000 000
Tapt produktivitet: 3 000 000 000
Sum utgifter: 14 098 000 000
_______________
Staten tjener: 6 821 800 000 + 18 532 000 000 - 14 659 000 000 = 10 694 800 000
Neste gang du havner på sykehus, husk hvem som betaler regningen. Nå skal jeg ha meg en røyk og en ronk. Vi snakkes når jeg føler meg i bedre humør...
I det siste har jobben på Norstat vært et lite helvete. Jeg begynner å huske hvorfor jeg ikke orket mer på Norfakta, og uansett hvor mye de folka prøver er det samma drittjobben som det alltid har vært. Det toppet seg den siste uken her, hvor vi har fått i oppdrag å intervjue de mest gretne, sinte, stressede og paranoide menneskene i hele landet: Folk som tjener over 2 mill i året... Om det gir noen form for mening til noen av dere vil jeg gjerne vite det, for jeg fatter ikke hvorfor folk med såpass bra inntekt ikke klarer å være litt blide i telefonen. Ikke engang vanlig folkeskikk er å forvente fra den kanten. Etter å ha ringt hele dagen og tatt over 200 telefoner, har jeg fått 5 intervju. På fem minutter hver... Så hva gjør man når man føler at jobben gir deg en utfordring? Jeg vet ikke hva dere pleier å gjøre, men jeg valgte å slutte. Av den enkle grunnen at jeg har fått meg ny jobb!! Jeg skal etter påske begynne å jobbe med sushi!! Alt jeg trenger nå er å kjøpe meg en hvit bandana med rød sol, og rollen er i boks. Jeg har også sagt opp på Egon, så etter April nå er jeg ferdig med den jobben også. Jeg skal aldri garnere en pizza igjen i hele mitt liv...
Om noen uker er dette meg. Bare mye stiligere, og sannsynligvis uten bukser. Sushi virker utrolig spennende å jobbe med. Alt arbeidet gjøres med hendene, man har full kontroll over utfallet og alle ingrediensene er ferske. Aldri mer dypfryste kyllingbryst banket til slintrer. Aldri mer tørre biffstrimler stekt til det ugjenkjennelige. Aldri mer fordømt, faens pizzabuffét!! Dette er noe som må feires på best mulig måte. Så fredag og lørdag neste uke har jeg planer om to dagers party. Fredag på Hellfire og bursdagsfest på Lørdag. Og gjerne litt drikking i helga som kommer. For dere som lurer har jeg bursdag den 15. April og fyller 22 år, hvilket er et herlig symmetrisk tall, og betyr at jeg må ha sex med tvillinger den dagen. Eller bare spise kake. Kake funker fint det og...Ser man det, dette innlegget ble jo nesten ikke sint i det hele tatt. Så min obligatoriske Random Rage Rant blir tilføyd her på bunnen:
Forbanna dritthelvettes ikke-røykere!! Har dere virkelig ikke noe bedre å gjøre enn å gå bort til folk som røyker på gata og klage til dem? Jeg er ute i fritt område og gjør ingenting annet enn å nyte et fullstendig lovlig rusmiddel. Jeg kaster til og med sneipen min i søpla, om et egnet sted er tilgjengelig! En liten forklaring er på sin plass her:
Jeg stod på bussholdeplassen i dag og tok meg en røyk mens jeg ventet, som man gjerne gjør. En sur kjerring med tre tommers ettervekst i det pistrete håret sitt trasket rett opp til meg og tok røyken ut av hånden min. Med en gneldrende stemme gnålte hun: "VEEEET du ikke at det er FAAARLIG å røyke?" Den voksne og høflige tingen å gjøre i en slik situasjon ville vært å beklage om sigaretten min var til plage for andre og gå et lite stykke bort og tenne meg en ny en. Men siden gneldra hadde ertet på seg meg, skjedde dette istedet:
"Selvsagt. Etter å ha sett deg mistet jeg troen på menneskeheten og bestemte meg for å ta livet mitt."
"Det er det verste jeg har hørt! Eier du ikke manerer?"
"Tydeligvis mer enn de du har."
(Tenne seg en ny røyk)
"Skattepengene mine betaler for avhengigheten din!"
Omtrent da kom bussen, så jeg fikk ikke gitt henne hele bredsiden min, men jeg antar man ikke kan vinne alle gangene. Til etterretning så hun omtrent slik ut:
Om dere ser noen som ligner på henne og ser surt på deg: Gi henne en skyllebøtte fra helvete for meg. Slike mennesker burde jaktes på. Ikke-røykere. Jævla sytete, selvhøytidelige småunger. Dere må gjerne ikke røyke, for all del. Det er fullstendig deres valg. Men ikke kom bort til meg på gaten og begynn og lire av dere piss om skatteinntekter som går med til å betale for misbruket mitt og annet piss. Røykere betaler faktisk for seg. En 20-pakke gir staten 53,25 kroner. En 20-pakke daglig gir staten 19 436 kroner i året. 21% av Norges befolkning mellom 16 og 74 røyker i dag. I fjor betalte vi 9.3 milliarder i avgifter. Det samme årets hjerteoperasjoner beløp seg på 485 millioner og lungekreft kostet 350 millioner. Summert: 2,3% av de samlede helsekostnadene her til lands. Dette innbefatter også alle ikke-røykerne som var inne til behandling. La oss sette opp et lite regnestykke her. Hvert år tjener staten 6 821 800 000 kroner på tobakksavgifter. 6700 røykere dør hvert år og mister i snitt 11 år av levetiden sin. Sykehjemsplass koster i snitt 350 000,- i året, og det er som regel de tre siste årene man tilbringer der. Siden røykere dør før sykehjemsplassen kommer inn i bildet sparer man 750 000,- på at røykere dør før ikke-røykere. Røykere som dør før pensjonsalder sparer staten 156 000,- i året.
_______________
Utgiftene til tobakksskader er litt verre å få tak i, siden det ikke føres noen statistikk over produktivitetstap ved for tidlig død, som jeg klarer å få tak i. I fjor ble det i Sverige gjort anslag om 6 mrd i produktivitetstap og 18 mrd i sykelønn. Siden Norge har omtrent halvparten av Sveriges innbyggertall halverer jeg tallene. Årlige utgifter som kan tilskrives tobakk, altså Kreft, hjerte- kar- og lungesykdommer ble i NOU 2000 nr 16 beregnet til 1 769 000 000,- omregnet til 2007-valuta blir det 2 098 000 000,-
_______________
Sykehjemspenger spart: 350 000 X 3 X 6700 = 7 035 000 000
Pensjon spart: 156 000 X 6700 X 11 = 11 497 000 000
Sum spart: = 18 532 000 000
_______________
Utgifter til sykehusbehandling ved tobakksskader: 2 098 000 000
Utgifter til sykepenger: 9 000 000 000
Tapt produktivitet: 3 000 000 000
Sum utgifter: 14 098 000 000
_______________
Staten tjener: 6 821 800 000 + 18 532 000 000 - 14 659 000 000 = 10 694 800 000
Neste gang du havner på sykehus, husk hvem som betaler regningen. Nå skal jeg ha meg en røyk og en ronk. Vi snakkes når jeg føler meg i bedre humør...
Abonner på:
Innlegg (Atom)
