OK, så jeg har spilt en del Resident Evil V i det siste, siden jeg gikk litt lei av WoW, og Dawn of War II var kriminelt kort. Tanken med å springe rundt og skyte hundretusener av "infiserte" (Zombier forsvant i RE4. Vi savner dem, men vi kan late som) med håndkanoner balansert på min massive ereksjon er utrolig appellerende. Spesielt siden jeg har min udødelige fascinasjon for Zombies. Og i det store og hele har spillet levert. Greit nok at AI-partneren min, spilt av en nesten afrikansk kvinne (hun ser ut som en britisk dame dyppet i te) er verdens mest ubrukelige og irriterende sidekick, dialog og manus er milt-knusende latterlig og bossfights ikke alltid fungerer som de skal. Men Resident Evil har alltid handlet om å springe rundt og skyte ting, av til springende VEKK fra ting siden du ikke har nok ammo til å ta ut de femti millionene med kjipinger som sakte, men sikkert kommer subbende din veg. Og når så er tilfelle er spillet på sitt beste.
Se for deg at du befinner deg i en falleferdig hytte i et fremmed land. Du har sett en av dine teammates blitt halshugd av en bekymrende stor person med akupunktur-problemer, omringet av hundrevis av ikke-akkurat-jehovas-vitner. Og tilfeldigvis blir du lagt merke til. Du har noen sekunder på å barrikadere døren inn til hytta di, bittelitt ammo å legge i den puslete pistolen din og en partner som ikke får til noe som helst på egenhånd. DET er hva jeg kaller horror. Ikke survival horror, og ihvertfall ikke psykisk voldtekts-horror, a lá Silent Hill, men horror like fullt. I det du har gått nesten tom for ammo og blodtørstige afrikanere har klart å bryte ned døren din, kommer de faenmeg igjennom et hull i taket og øksemannen du så tidligere slår seg igjennom veggen. Spring, din smågutt! Spring!!
Da jeg hadde kommet til dette punktet, befant jeg meg i en stilling av blandede følelser. Den ene siden av meg tenkte: "Aaah, dette er hva Resident Evil handler om. Underbevæpnet, alene (Husj, Sheva. Du finnes ikke) og i seriøse problemer. Nå er det på tide å legge beina på nakken og håpe jeg i det hele tatt overlever."
Den andre, kyniske siden av meg, hadde derimot litt problemer.
"Hmmm, dette minner bekymrende mye om Resident Evil 4...."
Og det er HER problemene begynner for meg. Spillet er egentlig kliss likt Resident Evil 4, bare med andre karakterer. Scenen jeg nettopp beskrev er så godt som rippet rett ifra den utrolig minneverdige åpningen fra forrige spill. Settingen er bare satt i moderne Afrika, istedet for midten av Spania, og motorsagmannen fra RE4 er byttet ut med en øksekis. Men no worries, fordi en halvtime senere kommer en kar med motorsag og sekk over hodet sitt springende inn igjennom døren, med ønske om å gi deg en stor, blodig motorklem. Noen som husker den digre El Gigante-bossen i RE4? Vel, han er her også...
Etter å spilt igjennom spillet to ganger nå, sitter jeg igjen med to følelser. Den ene er:
"Hoy, det var gøy! Håper det kommer en oppfølger."
Den andre er litt mer påtrengende og sier:
"Har jeg nettopp betalt 600 kroner for å spille RE4 igjen i bedre grafikk...?"
Greit, ute i spillet er ting litt annerledes, og spillmekanikken har fått seg en overhaling. Men det er som om RE4, som revolusjonerte serien, tok alle de gode idéene, og da RE5 kom og skulle spise var det tomt. OK, det er Capcom som står for dette, og de har ikke akkurat en tendes til å gjøre spill nummer to i serien markant annerledes enn spill nummer en. Når jeg tenker tilbake var RE 1-Nemesis (Resident evil 1, 2, Code Veronica, Outbreak og Nemesis, si ifra om jeg har glemt noen nå.) det samme spillet, men med andre karakterer og andre steder å gå. Ihvertfall om man tenker på hvordan de ble spilt. Men de hadde i det minste verdigheten til å stokke om på ting, slenge inn noen nye bosser og gi meg ILLUSJONEN av at det er et nytt spill det er snakk om. Dette... føles uinspirert...
Men, nok om det. La oss vende over til temaet som har skapt mest blest rundt spillet: Saftig, nystekt rasisme!
Resident Evil 5 ble i lang tid før utgivelse hetset av diverse grupper som et spill lagd av rasisme og fremmedhat. Jeg går ut ifra at de gruppene består av hippier i antirasisme-grupper som har oppdaget at klubbkassen er skrapt og håper at et godt søksmål kommer til å gi dem nok penger til å være ubrukelige i et år til. Grunnen til ovennevnte utsagn var at de tidligste bildene og trailerne fra spillet viste en hvit mann (Spillets hovedkarakter, Chris Redfield) som sprang rundt og skjøt på negere. Negere bevæpnet med økser og diverse, men det spiller tydeligvis ingen rolle. Ei heller, det faktum at dette er i AFRIKA, hvor AFRIKANSKE mennesker gjerne er i overtall. Så, Capcom prøvde seg først med å si noe a lá: "Men i forrige spill var jo den hvite kisen i Spania og drepte spanjoler. DET var ikke rasistisk." Dette er et litt dårlig forsvar, siden sist jeg husket var spanjoler også hvite, eller i det minste hvite nok, til ikke å kunne spille rasismekortet når Leon springer inn, dreper dem alle og stjeler pengene deres.
I take two gjorde Capcom derimot litt mer. I det ferdige spillet er Chris fortsatt hvit, men enkelte tillegg er lagt til for å tone ned ting. Sidekicken din er svart, i det minste litt, en del hvite og arabiske flekker er strødd inn i de tidligere hordene, og det virker som om de har prøvd å fremstille moderne Afrika på en relativt realistisk og troverdig måte. Alt ble derimot spylt ned i dass omtrent midt i spillet, hvor du befinner deg i et sumpområde, omringet av leirehytter og kaklende buskmenn med bastskjørt og spyd. OH DEAR!! Noe sier meg at før året er omme kommer ihvertfall én lettere tilbakestående organisasjonsleder til å stå frem og kjøre Flamewars mot Capcom. Så i løpet av de neste ukene vil jeg være å finne utenfor kontoret til SOS Rasisme, mens jeg sliper macheten min og pusser pistolen. Ønsk meg god jakt.
BTW, brukte han nettopp sjekkelinjen jeg skrev i forrige innlegg? Jeg tror han gjorde det...
søndag 29. mars 2009
lørdag 28. mars 2009
Fest, Fyll, Fanteri, Flatulens og Faenskap
For de som kjenner meg kommer det gjerne ikke som en stor overraskelse at jeg havnet på fylla i helga, som så ofte før. Turen gikk til Metro, for Hellfire og maskeradeball. Selv om det egentlig ble mer karneval over greia, blandet med store mengder alkohol. Kristian hadde sin første DJ-kveld, og klarte seg relativt greit, men mangelen på folk skapte kanskje litt for mye tørke på dansegulvet. Jeg må også si meg skyldig, siden jeg var litt opptatt med å stå i døra, samt en lengre diskusjon med Julie. En diskusjon som jeg tror ingen av oss vant, egentlig.
Tydeligvis var det noen kinks å jobbe ut etter det ble slutt, som vi ikke hadde tenkte over. Situasjoner som dette er vanskelige, spesielt siden man ikke alltid vet hvor man har hverandre. Heldigvis kom vi til en enighet, både om hvor vi stod og hvordan vi kommer til å være som venner fremover. Likevel kan jeg ikke annet enn å tro at jeg har behandlet aftermath'en litt dårlig på hennes vegne. Jeg lurer på om jeg har tatt hennes følelser seriøst, og kanskje til og med vært en liten drittsekk til tider. Jeg håper jeg ikke har det, men om så er tilfelle håper jeg at vi i det minste har funnet ut av ting nå, og kan fortsette livene våre til det bedre. Chalk it up as a learning experience, om man så vil.
Men det er ikke meningen at dette skal ende opp som et klageinnlegg, så vi beveger oss videre, bakover i tid. Voers-spielet var knallartig! Tror vi hadde 10-15 personer her, god musikk, altfor mye drikke og topp stemning. Av utrolig seriøse sjekketriks brukt i løpet av kvelden, kan disse nevnes som highlights:
- "La oss leke en lek. Den heter "Putt Penisen Min I Ting."
*pause*
"Neinei, det går bra. Det er for to spillere."
- "Hvem har planer om å bli fulle og dra på Hellfire!! Såklart, med "Bli fulle" mener jeg "Gå til sengs" og med "Dra på Hellfire" mener jeg "Med meg." Men dere har sagt ja"
Jeg har bestemt meg for at jeg en dag må slutte å drikke, siden jeg senker boligverdien i området. Den lille Lego-Jugend-hæren som står i bakgården hjelper sannsynligvis ikke så mye den heller...
Alt i alt, en koselig kveld. Jeg trenger slike distraksjoner fra virkeligheten i ny og ned, og siden både Hellfire og Dark City er flinke til å kaste arrangementer min vei betyr det at jeg får utsatt min killing spree på Trondheim Torg lenge nok til at jeg kanskje til og med glemmer den.
Så, dagens lille morsomhet. Jeg skulle egentlig poste dette innlegget i går, like før jeg dro på jobb og banket opp fulle folk i Burger-køen, men kom meg aldri i veg. Da jeg stod opp og skulle gå og skifte til uniformen min, hadde jeg en liten blackout ved døra mi og ble marsjert til lenestolen av samboer Steffen, som forøvrig også er vaktsjefen min. Fun! Og jeg fatter ikke hvorfor, noe som er litt mer spennende enn jeg strengt tatt setter pris på. Formen var helt fin, selv om jeg kanskje var litt trøtt. Jeg gikk bort til døra og i det jeg skulle åpne den, var jeg borte. Våknet opp på gulvet med Steffen over meg, mens jeg lurte på hvorfor jeg hadde vondt i knærne... Som et tilleggsmeme kan jeg legge til at jeg har et myggstikk på venstre øyelokk. Hvilken sammenheng det har er for meg fullstendig ukjent, men det er festlig...
BTW, noen flere enn meg som har vært flinke til å huske på at vi skal stille klokken? Og noen som husket Earth Hour? JEG husket Earth Hour, og bestemte meg for å slå på alle lysene i leiligheten for å kompensere for alle for hippiene som slo av sine. Morsomheter med gratis strøm...
Og i forbifarten: Det er to elektriske gjenstander som aldri må slåes av for å spare strøm: Kjøleskap og respiratorer. Ellers må man kaste så altfor mange grønnsaker...
Tydeligvis var det noen kinks å jobbe ut etter det ble slutt, som vi ikke hadde tenkte over. Situasjoner som dette er vanskelige, spesielt siden man ikke alltid vet hvor man har hverandre. Heldigvis kom vi til en enighet, både om hvor vi stod og hvordan vi kommer til å være som venner fremover. Likevel kan jeg ikke annet enn å tro at jeg har behandlet aftermath'en litt dårlig på hennes vegne. Jeg lurer på om jeg har tatt hennes følelser seriøst, og kanskje til og med vært en liten drittsekk til tider. Jeg håper jeg ikke har det, men om så er tilfelle håper jeg at vi i det minste har funnet ut av ting nå, og kan fortsette livene våre til det bedre. Chalk it up as a learning experience, om man så vil.
Men det er ikke meningen at dette skal ende opp som et klageinnlegg, så vi beveger oss videre, bakover i tid. Voers-spielet var knallartig! Tror vi hadde 10-15 personer her, god musikk, altfor mye drikke og topp stemning. Av utrolig seriøse sjekketriks brukt i løpet av kvelden, kan disse nevnes som highlights:
- "La oss leke en lek. Den heter "Putt Penisen Min I Ting."
*pause*
"Neinei, det går bra. Det er for to spillere."
- "Hvem har planer om å bli fulle og dra på Hellfire!! Såklart, med "Bli fulle" mener jeg "Gå til sengs" og med "Dra på Hellfire" mener jeg "Med meg." Men dere har sagt ja"
Jeg har bestemt meg for at jeg en dag må slutte å drikke, siden jeg senker boligverdien i området. Den lille Lego-Jugend-hæren som står i bakgården hjelper sannsynligvis ikke så mye den heller...
Alt i alt, en koselig kveld. Jeg trenger slike distraksjoner fra virkeligheten i ny og ned, og siden både Hellfire og Dark City er flinke til å kaste arrangementer min vei betyr det at jeg får utsatt min killing spree på Trondheim Torg lenge nok til at jeg kanskje til og med glemmer den.
Så, dagens lille morsomhet. Jeg skulle egentlig poste dette innlegget i går, like før jeg dro på jobb og banket opp fulle folk i Burger-køen, men kom meg aldri i veg. Da jeg stod opp og skulle gå og skifte til uniformen min, hadde jeg en liten blackout ved døra mi og ble marsjert til lenestolen av samboer Steffen, som forøvrig også er vaktsjefen min. Fun! Og jeg fatter ikke hvorfor, noe som er litt mer spennende enn jeg strengt tatt setter pris på. Formen var helt fin, selv om jeg kanskje var litt trøtt. Jeg gikk bort til døra og i det jeg skulle åpne den, var jeg borte. Våknet opp på gulvet med Steffen over meg, mens jeg lurte på hvorfor jeg hadde vondt i knærne... Som et tilleggsmeme kan jeg legge til at jeg har et myggstikk på venstre øyelokk. Hvilken sammenheng det har er for meg fullstendig ukjent, men det er festlig...
BTW, noen flere enn meg som har vært flinke til å huske på at vi skal stille klokken? Og noen som husket Earth Hour? JEG husket Earth Hour, og bestemte meg for å slå på alle lysene i leiligheten for å kompensere for alle for hippiene som slo av sine. Morsomheter med gratis strøm...
Og i forbifarten: Det er to elektriske gjenstander som aldri må slåes av for å spare strøm: Kjøleskap og respiratorer. Ellers må man kaste så altfor mange grønnsaker...
torsdag 26. mars 2009
Massemedia, Målgruppe, Marked og Metaforer
Det har i det siste kommet meg for øre at enkelte ikke liker denne bloggen. Språket er grovt, temaene er upassende og vitsene ubehagelige. Jeg kan se hvorfor noen kan mene det. Og det er mulig jeg kanskje har tråkket på noen nerver her. Men så var det dette med hensikt og målgruppe, da. Dette er ikke akkurat den mest seriøse bloggen på nettet. Den er et utløpssted for tanker, følelser og ting jeg vil få av skuldrene mine. Grunnen til at den er lagt ut på nett er for at de som står meg nærmest skal få lese og dele, om de føler for det. Og kanskje plukke opp på noen tråder jeg ikke føler for å snakke med folk om. Lettere å bare skrive det ned, så får de som gidder lese om det. Se på det som en privatfest. Folk kan gjerne ta med venner, og noen tilfeldige stikker kanskje til og med innom. Men de er i utgangspunktet ikke invitert, og har dermed ingen rett til å klage over musikken...
I tillegg har jeg fått høre at innleggene mine sverter og er til skade for enkelte som kan linkes opp mot det jeg skriver. Jeg vil VELDIG gjerne få vite hvordan det skulle foregå. Ingen navn er nevnt, og sjansen for at de som jeg tar ut frustrasjonen min på kommer til å høre om det og klare å skjønne at det er de det snakk om, er såpass forsvinnende liten at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Likevel virker det som om mine kritikere vender tilbake til tider, for å se hva jeg har funnet på. Litt som når man går i dyrehagen for å se på apene som kaster avføringen sin på forbipasserende. Man liker det ikke, og synes det er ganske frastøtende, men likevel må man tilbake og se, i tilfelle man gikk glipp av en skikkelig kake i trynet på noen man kjenner. Så man kan riste på hodet og krevet dyret avlivet. Og føle seg bedre enn denslags usiviliserte vesen.
For dere som leser og finner innholdet støtende: Slutt! Ingen tvinger noen til å lese hva jeg skriver her, ingen binder dere fast til stolen. Dette er ikke A Clockwork Orange, hvor folk blir tvunget til å se ting de føler vemmelse av. Dette er en intern sfære, hvor de aller nærmest meg kan følge med i livet mitt, kanskje forstå meg bedre og gjerne få seg en god latter. Politisk ukorrekt som jeg er, kan vel ingen tro at mine utfall er seriøse. Og om så er tilfelle, blir jeg nødt til å skru opp nivået et par hakk for å distansere meg enda lenger fra virkeligheten. Så man har valget mellom å le med på den useriøse, edgy humoren. Eller bare gå...
Som en understreking, en av våre tiders store standup-komikere, Jimmy Carr. Det er denne type svart humor jeg forfølger på siden min. Den provoserer, vekker harme og... underholder! Og i tillegg, kanskje den kan få folk til å tenke litt. Presse noen grenser og tangere noen linjer. Så verden kan bli litt mer avslappet til enkelte tema, og dermed litt mer fredfull. Det velger ihvertfall jeg å tro...
I tillegg har jeg fått høre at innleggene mine sverter og er til skade for enkelte som kan linkes opp mot det jeg skriver. Jeg vil VELDIG gjerne få vite hvordan det skulle foregå. Ingen navn er nevnt, og sjansen for at de som jeg tar ut frustrasjonen min på kommer til å høre om det og klare å skjønne at det er de det snakk om, er såpass forsvinnende liten at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Likevel virker det som om mine kritikere vender tilbake til tider, for å se hva jeg har funnet på. Litt som når man går i dyrehagen for å se på apene som kaster avføringen sin på forbipasserende. Man liker det ikke, og synes det er ganske frastøtende, men likevel må man tilbake og se, i tilfelle man gikk glipp av en skikkelig kake i trynet på noen man kjenner. Så man kan riste på hodet og krevet dyret avlivet. Og føle seg bedre enn denslags usiviliserte vesen.
For dere som leser og finner innholdet støtende: Slutt! Ingen tvinger noen til å lese hva jeg skriver her, ingen binder dere fast til stolen. Dette er ikke A Clockwork Orange, hvor folk blir tvunget til å se ting de føler vemmelse av. Dette er en intern sfære, hvor de aller nærmest meg kan følge med i livet mitt, kanskje forstå meg bedre og gjerne få seg en god latter. Politisk ukorrekt som jeg er, kan vel ingen tro at mine utfall er seriøse. Og om så er tilfelle, blir jeg nødt til å skru opp nivået et par hakk for å distansere meg enda lenger fra virkeligheten. Så man har valget mellom å le med på den useriøse, edgy humoren. Eller bare gå...
Som en understreking, en av våre tiders store standup-komikere, Jimmy Carr. Det er denne type svart humor jeg forfølger på siden min. Den provoserer, vekker harme og... underholder! Og i tillegg, kanskje den kan få folk til å tenke litt. Presse noen grenser og tangere noen linjer. Så verden kan bli litt mer avslappet til enkelte tema, og dermed litt mer fredfull. Det velger ihvertfall jeg å tro...
mandag 23. mars 2009
Karma Klasker Klyser i Kuken
OK, hva er det med hverdagen min som tydeligvis er litt for kjedelig for noen, så de bare føler de må kaste all verdens greier min vei for å sprite den opp?
Kan starte med jobbdagen min i går. Da oppdaget jeg at vi skal ha brannøvelse i morgen. Klokken 7!! Med ca 100 innleide dramastudenter som "gjester". Alle sammen skal evakueres og jages ned trappene. Det er MASSE trapper! Jeg jobber i Tyholttårnet, for faen. Lurer på om jeg kan sette den feteste av dem til slutt i køen, og så dytte ham litt. Det burde få fart på folka...
Deretter, til min ENORME skadefro, fant jeg ut at den ene sutrehøna som begynte på kjøkkenet nå er allergisk mot mel og ikke kan jobbe som kokk lenger. Han er nå flyttet over til servitørsiden av restauranten. Jeg elsker livet mitt...
For dere uinnvidde er dette mannen som ble tatt inn for å forfremmes opp til en team-stilling på kjøkkenet. Han har jobbet i en annen Egon-restaurant tidligere. Og jeg skjønner hvorfor han ikke jobber i den forrige restauranten lenger...
Mannen syter og smeller hver gang noe går galt, legger skylden på absolutt ALLE og nekter å ta til seg kritikk. Han går ifra arbeid halvferdig eller fullstendig ugjort, og er den mest arrogante lille snørrungen jeg har møtt noensinne. Unntatt når kjøkkensjefen er omkring. Da blir han plutselig snill som et lam og holder fred. Og i tillegg føler han for å stjele skapet mitt når han kommer på jobb. Det står veldig tydelig VEGARD på skapet i svære bokstaver. OG det er fullt av klærne mine. Men nei, da. Istedet for å finne seg i at han ikke har skap og henge fra seg tøyet sitt på knaggene på veggen, synes han det er helt ok å bare legge alt jeg eier på gulvet og ta seg til rette. Jeg skal så jævlig kjøpe meg hengelås.
Men jeg er ikke kvitt ham helt enda, og han har nå funnet seg et nytt kall i livet: å mase på kokkene igjennom luka hvert femte minutt om når maten kommer. Selv om den er slått inn for ca to sekunder siden. Og i tillegg krever han respekt tilbake siden:
"Jeg har jobbet i Egon i femti millioner år! Bruhuhm!"
"Quid Pro Quo", sier Vegard, som den beleste kuksekken han er. Om du vil ha respekt fra meg, får du faenmeg gjøre deg fortjent til den.
Men jeg slipper å ha ham over skulderen min nå, så jeg kan vel egentlig si meg fornøyd...
OK, neste på listen: Kom hjem etter jobb den samme dagen og oppdager at kjøleskapet er ødelagt. Hurra! Jeg har bare matvarer for 1500 spenn der inne. Og nå er det omtrent like effektivt som rumpa til Beyoncé. It's THAT f*cking hot!! Tydeligvis har roommaten min laget jelloshots, men satt dem inni mens de enda var varme... Kjøleelementet er nå føket til helvete i BÅDE kjøleskapet og fryseren under. Mye tyder på at jeg får leve av tørrfor frem til jeg finnerut om dette går på innboforsikringen vår. Hvis ikke skal han få lov til å fikse det sjøl.
Ellers kan det nevnes at på samme fest ble det sølt øl over tastaturet mitt, så ctrl-knappen konstant holdes nede. Låner nå et av en kompis, men det er omtrent det hesligste i verden. Utformingen er buet, så typing er ca umulig. Dessuten er alle tastene skikkelig trege, så jeg må slå dem med en hammer og hyle til dem for å få dem til å respondere, på samme måte man behandler Downs-barn. Men på plussiden kommer jeg sikkert til å bli skikkelig sterk i fingrene. Må testes ut neste gang jeg får med meg noe hjem. Om jeg klarer å trykke rett igjennom henne har jeg utviklet et nytt ninja-move.
Og med det i mente, synes jeg det er passende å presentere: postkasseskiltet mitt:
Håpet er at nå skal jeg få kattunger istedet for regninger. Så langt har jeg ikke fått noen. Men masse regninger har likevel funnet veien til meg. Tror det er på tide å infiltrere Posten Norge, for å lære budene å lese skikkelig...
Apropos festing og øl i tastaturet: Har du noensinne kommet hjem til en fest hvor ALLE unntatt verten er relativt heite lesbiske, som har bestemt seg for at det er tid for BH-nachspiel? ikke jeg heller før i går. Og dette var min umiddelbare reaksjon:
La meg si det slik: Å si at jeg liker pupper er som å si at paven synes at Gud er en ganske ålreit fyr. Jeg har ikke besvimt av lykkerus, eller sovnet. Jeg har en liten samtale med nevnte gud, og begynner egentlig å like kisen ganske godt selv.
Men NÅ er det tid for mer Supernatural. Imens kan alle kvinner tenke over dette lille budskapet
Kan starte med jobbdagen min i går. Da oppdaget jeg at vi skal ha brannøvelse i morgen. Klokken 7!! Med ca 100 innleide dramastudenter som "gjester". Alle sammen skal evakueres og jages ned trappene. Det er MASSE trapper! Jeg jobber i Tyholttårnet, for faen. Lurer på om jeg kan sette den feteste av dem til slutt i køen, og så dytte ham litt. Det burde få fart på folka...
Deretter, til min ENORME skadefro, fant jeg ut at den ene sutrehøna som begynte på kjøkkenet nå er allergisk mot mel og ikke kan jobbe som kokk lenger. Han er nå flyttet over til servitørsiden av restauranten. Jeg elsker livet mitt...
For dere uinnvidde er dette mannen som ble tatt inn for å forfremmes opp til en team-stilling på kjøkkenet. Han har jobbet i en annen Egon-restaurant tidligere. Og jeg skjønner hvorfor han ikke jobber i den forrige restauranten lenger...
Mannen syter og smeller hver gang noe går galt, legger skylden på absolutt ALLE og nekter å ta til seg kritikk. Han går ifra arbeid halvferdig eller fullstendig ugjort, og er den mest arrogante lille snørrungen jeg har møtt noensinne. Unntatt når kjøkkensjefen er omkring. Da blir han plutselig snill som et lam og holder fred. Og i tillegg føler han for å stjele skapet mitt når han kommer på jobb. Det står veldig tydelig VEGARD på skapet i svære bokstaver. OG det er fullt av klærne mine. Men nei, da. Istedet for å finne seg i at han ikke har skap og henge fra seg tøyet sitt på knaggene på veggen, synes han det er helt ok å bare legge alt jeg eier på gulvet og ta seg til rette. Jeg skal så jævlig kjøpe meg hengelås.
Men jeg er ikke kvitt ham helt enda, og han har nå funnet seg et nytt kall i livet: å mase på kokkene igjennom luka hvert femte minutt om når maten kommer. Selv om den er slått inn for ca to sekunder siden. Og i tillegg krever han respekt tilbake siden:
"Jeg har jobbet i Egon i femti millioner år! Bruhuhm!"
"Quid Pro Quo", sier Vegard, som den beleste kuksekken han er. Om du vil ha respekt fra meg, får du faenmeg gjøre deg fortjent til den.
Men jeg slipper å ha ham over skulderen min nå, så jeg kan vel egentlig si meg fornøyd...
OK, neste på listen: Kom hjem etter jobb den samme dagen og oppdager at kjøleskapet er ødelagt. Hurra! Jeg har bare matvarer for 1500 spenn der inne. Og nå er det omtrent like effektivt som rumpa til Beyoncé. It's THAT f*cking hot!! Tydeligvis har roommaten min laget jelloshots, men satt dem inni mens de enda var varme... Kjøleelementet er nå føket til helvete i BÅDE kjøleskapet og fryseren under. Mye tyder på at jeg får leve av tørrfor frem til jeg finnerut om dette går på innboforsikringen vår. Hvis ikke skal han få lov til å fikse det sjøl.
Ellers kan det nevnes at på samme fest ble det sølt øl over tastaturet mitt, så ctrl-knappen konstant holdes nede. Låner nå et av en kompis, men det er omtrent det hesligste i verden. Utformingen er buet, så typing er ca umulig. Dessuten er alle tastene skikkelig trege, så jeg må slå dem med en hammer og hyle til dem for å få dem til å respondere, på samme måte man behandler Downs-barn. Men på plussiden kommer jeg sikkert til å bli skikkelig sterk i fingrene. Må testes ut neste gang jeg får med meg noe hjem. Om jeg klarer å trykke rett igjennom henne har jeg utviklet et nytt ninja-move.
Og med det i mente, synes jeg det er passende å presentere: postkasseskiltet mitt:
Håpet er at nå skal jeg få kattunger istedet for regninger. Så langt har jeg ikke fått noen. Men masse regninger har likevel funnet veien til meg. Tror det er på tide å infiltrere Posten Norge, for å lære budene å lese skikkelig...
Apropos festing og øl i tastaturet: Har du noensinne kommet hjem til en fest hvor ALLE unntatt verten er relativt heite lesbiske, som har bestemt seg for at det er tid for BH-nachspiel? ikke jeg heller før i går. Og dette var min umiddelbare reaksjon:
La meg si det slik: Å si at jeg liker pupper er som å si at paven synes at Gud er en ganske ålreit fyr. Jeg har ikke besvimt av lykkerus, eller sovnet. Jeg har en liten samtale med nevnte gud, og begynner egentlig å like kisen ganske godt selv.
Men NÅ er det tid for mer Supernatural. Imens kan alle kvinner tenke over dette lille budskapet
lørdag 21. mars 2009
fredag 20. mars 2009
Satans Synsende Sympatisører Som Sniker Seg inn i Sfæren min
OK, jeg visste egentlig at dette kom til å skje. Nyheten om at jeg ikke lenger har kjæreste kom som et sjokk på noen, enkelte som kjenner meg godt så den komme et stykke unna, mens andre igjen trekker litt på skuldrene og lurer på hva alt oppstyret er om. For all del, reagér som dere vil. Men kan jeg vær så snill å ikke få masse "går det bra"-meldinger fra folk jeg ikke har snakket med på monsterlenge, eller som jeg såvidt kjenner i det hele tatt? Eneste grunnen til at de vet i det hele tatt er fordi de tilfeldigvis var på facebook i de fire timene siden jeg endre statusen min til single. Til alle må jeg svare "Jadda, det går helt fint. Vi er fortsatt venner og har det bra. No sweat." Den meldingen har jeg Copy-Pastet såpass mange ganger at jeg vurderer å bare lage en macro for den. Greit med de som faktisk bryr seg, men folk som bare skal snoke i privatlivet mitt uten at jeg har bedt om det, kan jeg klare meg uten. (Og ja, denne bloggen hjelper kanskje ikke så mye den heller, men jeg velger å tro at det er forsvinnende få folk som leser den.)
Til alle som måtte lure: Jeg har det helt fint. Føler ikke noen spesiell anger og er ikke ødelagt eller noe. Jeg har bare godtatt at en epoke i livet er over, en dør er lukket bak meg. Nå er det på tide å gå nedover gangen og se hva som ligger bak de andre dørene. Og det med et +16 Lockpick set i hånden...
Men samtidig har alle disse folka begynt å få meg til å fundere litt. HVORFOR er det ikke armageddon og helvete for meg nå? Var det fordi jeg egentlig så denne komme selv? Er det fordi jeg bare har blitt voksen nok til å innse at muligheter aldri forsvinner, de bare endrer form? Eller er det fordi jeg er en kynisk manssjåvinist som behandler kvinner som objekter og ikke bryr meg så lenge jeg får meg et ligg i ny og ne? Jeg velger å ikke tro på den siste, men en gnagende tvil har jeg uansett. Jeg mener, herregud. Det er klart jeg bryr meg om henne, hun er blant mine beste venner og en av de viktigste personene i livet mitt. Men jeg har ingen sterke negative følelser. Gjør dette meg til et dårligere menneske, eller har jeg bare sluttet å synes synd på meg selv med årene? Er jeg såpass herdet, eller bare såpass hul? Jeg velger å tro jeg har det bra, fordi jeg alltid klarer å vri alle situasjoner til min favør. Impulsiv og rastløs som jeg er.
"Er du helt sikker på at det går bra, at du ikke bare fortrenger det vonde? Vi kan sikkert ta en kaffe en gang." Om du ikke har giddet å ta kontakt med meg i all denne tiden, så trenger du ikke gjøre det bare for å få nytt sladder å dele med dine venner og venners venner.
Jeg velger å ikke tro på noe av det tullet hodet mitt prøver å få meg til å gå med på. det er bare den slags person jeg er. Det er mindre en Gi Faen-filosofi enn å bare se oppover og vite at jeg egentlig har det forbanna bra uansett. Jeg har gode venner, mat i skapet og sigg på bordet. Og om alt det skulle feile er WoW bare to tastetrykk unna. Jo, jeg er tilfreds. Romantikken har jeg kanskje latt ligge i fred en stund, og jeg kan ikke annet enn å tro at jeg har det bedre uten den. Om jeg absolutt skulle knuget ved alt som har gått annerledes enn planlagt, og alle dårlige beslutninger opp igjennom tiden ville jeg ikke får gjort en dritt. Nei, bedre å reise seg som det Tredje Riket en dag i April, og sende Polakkene til helvete med Panserbataljonen min. Jeg skal leve, og ikke faen om noen snotty forståesegpåere skal få ødelegge for meg.
Så, over til dagens gladnyhet:
Jeg har vært på jobbintervju hos Kyoto, byens beste sushibar (Bare én annen å velge i, men en seier er en seier. Jeg liker å spille DDR mot barn med MS i rullestol, siden det får ballene mine til å føles digre.) og det virker som om jeg får jobben. Kanskje jeg endelig kan få meg EN jobb på heltid som jeg kan leve av, istedet for FIRE andre som jeg må sjonglere som en annen ape i bur. Yes, mulighetene er åpne og veien er lang. Alt jeg trenger nå er et par rubinrøde slippers og en hagle mot zombier og liksomtrøstere, så er livet bare solskinn. Og fylla, selvsagt.
Til alle som måtte lure: Jeg har det helt fint. Føler ikke noen spesiell anger og er ikke ødelagt eller noe. Jeg har bare godtatt at en epoke i livet er over, en dør er lukket bak meg. Nå er det på tide å gå nedover gangen og se hva som ligger bak de andre dørene. Og det med et +16 Lockpick set i hånden...
Men samtidig har alle disse folka begynt å få meg til å fundere litt. HVORFOR er det ikke armageddon og helvete for meg nå? Var det fordi jeg egentlig så denne komme selv? Er det fordi jeg bare har blitt voksen nok til å innse at muligheter aldri forsvinner, de bare endrer form? Eller er det fordi jeg er en kynisk manssjåvinist som behandler kvinner som objekter og ikke bryr meg så lenge jeg får meg et ligg i ny og ne? Jeg velger å ikke tro på den siste, men en gnagende tvil har jeg uansett. Jeg mener, herregud. Det er klart jeg bryr meg om henne, hun er blant mine beste venner og en av de viktigste personene i livet mitt. Men jeg har ingen sterke negative følelser. Gjør dette meg til et dårligere menneske, eller har jeg bare sluttet å synes synd på meg selv med årene? Er jeg såpass herdet, eller bare såpass hul? Jeg velger å tro jeg har det bra, fordi jeg alltid klarer å vri alle situasjoner til min favør. Impulsiv og rastløs som jeg er.
"Er du helt sikker på at det går bra, at du ikke bare fortrenger det vonde? Vi kan sikkert ta en kaffe en gang." Om du ikke har giddet å ta kontakt med meg i all denne tiden, så trenger du ikke gjøre det bare for å få nytt sladder å dele med dine venner og venners venner.
Jeg velger å ikke tro på noe av det tullet hodet mitt prøver å få meg til å gå med på. det er bare den slags person jeg er. Det er mindre en Gi Faen-filosofi enn å bare se oppover og vite at jeg egentlig har det forbanna bra uansett. Jeg har gode venner, mat i skapet og sigg på bordet. Og om alt det skulle feile er WoW bare to tastetrykk unna. Jo, jeg er tilfreds. Romantikken har jeg kanskje latt ligge i fred en stund, og jeg kan ikke annet enn å tro at jeg har det bedre uten den. Om jeg absolutt skulle knuget ved alt som har gått annerledes enn planlagt, og alle dårlige beslutninger opp igjennom tiden ville jeg ikke får gjort en dritt. Nei, bedre å reise seg som det Tredje Riket en dag i April, og sende Polakkene til helvete med Panserbataljonen min. Jeg skal leve, og ikke faen om noen snotty forståesegpåere skal få ødelegge for meg.
Så, over til dagens gladnyhet:
Jeg har vært på jobbintervju hos Kyoto, byens beste sushibar (Bare én annen å velge i, men en seier er en seier. Jeg liker å spille DDR mot barn med MS i rullestol, siden det får ballene mine til å føles digre.) og det virker som om jeg får jobben. Kanskje jeg endelig kan få meg EN jobb på heltid som jeg kan leve av, istedet for FIRE andre som jeg må sjonglere som en annen ape i bur. Yes, mulighetene er åpne og veien er lang. Alt jeg trenger nå er et par rubinrøde slippers og en hagle mot zombier og liksomtrøstere, så er livet bare solskinn. Og fylla, selvsagt.
torsdag 19. mars 2009
Negativt Nullstilte Naboer
Har nettopp overvært en halvtimes prat med huseieren min. Tydeligvis er det noen som har kastet fra seg et digert askebeger rett utenfor trappa vår. Siden husieren driver en hjemmebarnehage er det kanskje ikke det foreldrene vil se når de slipper av vesle Wilhelm før jobb. Muligheten er stor for at de heller ikke vil se meg dansende naken i vinduet mens jeg roper noe om dverger og blind vold, men det kan vi ikke gjøre noe med. Back on topic: Ingen av oss kaster sneiper ut av vinduet av den enkle grunnen at vi røyker inne. Det ville vært mer arbeid for oss å kaste sneipene ut vinduet enn å bare stumpe dem i askebegeret. Og tømmingen av askebegeret skjer i søppelbøtta som står ca én meter unna. IKKE ut vinduet som er TO meter unna og som krever arbeid å åpne. Likevel skylder naboen, som sannsynligvis er den som har gjort det, på oss. Den eneste personen i bygget som røyker, men som ikke gjør det inne. Men heller sitter i vinduet sitt og kaster sneipene ut på gata etterpå. Røyker du 20 om dagen kan det fort bli litt før gatevaskerne kommer... Eller så skylder hun på huseieren som alle VET ikke røyker. Noe sier meg at dette kan bli et interessant naboskap, siden hun også er personen som klager når jeg spiller musikk klokken ni om kvelden. Fordi da skal det være stille og nyhetene går. Kanskje jeg skal minne henne på at lyden også kan bære OPPOVER neste gang hun har med typen sin over. Eller kanskje jeg bare skal sette på noe MAX og la blondiner være sutrete...
Hele episoden minner meg litt om en venn av meg (The Sailor) som bor sammen to personer han liker å kalle Herr og Fru Igle. En fin episode som omhandler en stekepanne og fordeling av skyld, som jeg nå er for lat til å lete opp. Dere får plage ham om dere er interessert. Anywhoo, jeg lurer på å kalle undernaboen min for Frøken Børsteorm ellno. Følelsen jeg får når jeg ser henne er skremmende lik det jeg innbiller meg en børsteorm trengt inn i urinrøret vil føles.
BTW: Alliterasjon, ja. Skriveteknikken hvor man lar alle ord i en setning begynne på samme bostav eller lyd. Det er min pretensiøse gimmick på denne siden, men la meg vite om den irriterer dere for mye. Isåfall er jeg nødt til å finne på enda lengre setninger med alliterasjon-spam.
Hele episoden minner meg litt om en venn av meg (The Sailor) som bor sammen to personer han liker å kalle Herr og Fru Igle. En fin episode som omhandler en stekepanne og fordeling av skyld, som jeg nå er for lat til å lete opp. Dere får plage ham om dere er interessert. Anywhoo, jeg lurer på å kalle undernaboen min for Frøken Børsteorm ellno. Følelsen jeg får når jeg ser henne er skremmende lik det jeg innbiller meg en børsteorm trengt inn i urinrøret vil føles.
BTW: Alliterasjon, ja. Skriveteknikken hvor man lar alle ord i en setning begynne på samme bostav eller lyd. Det er min pretensiøse gimmick på denne siden, men la meg vite om den irriterer dere for mye. Isåfall er jeg nødt til å finne på enda lengre setninger med alliterasjon-spam.
Søvnløs, Sliten og Seriøst Skeptisk til Søndag
Arbeid adler mannen, heter det. Om dette var sant burde jeg strengt tatt vært Hertug Vegard von Tannhäuser, med tilhørende slott og skattebetalende bønder. Jeg har i det siste jobbet rundt 12 timer, 6 dager i uka. Søndagene er fri, med unntak av noen telefoner for å delegere vaktlistene for neste uke. Jeg har fire jobber, hver med sin egen lille stressfaktor som legger en ny og spennende smak på neste arbeidsdag.
- Kokkestillingen gir meg de langvarige stressymptomene som stram nakke og tvangstanker angående orden. 8 timer hver dag, fem av dem i ekstremtempo, er likevel noe jeg vil anse som styrkende for kroppen. Jeg får i det minste bevegd på meg. Spesielt når jeg er ferdig på jobb klokken halv ett om natta og det ikke lenger går busser. En times spasertur i regnet er kos...
- Telefonintervjuer er jobben hvis du vil slite ut stemmebåndene ved å prate som Trond Viggo Torgersen i fem timer. "God dag, mitt navn er Vegard Dybvad" er en setning jeg begynner å gå litt lei av. Etter endt arbeidsdag hos Norstat har jeg som regel altfor mye kaffe og altfor lite mat i meg. Så både nyrer og galleblære hater meg litt og bestemmer seg for å avbryte nattesøvnen min ved å gi meg sure oppstøt og bringebærfantasier.
- Jobben som ordensvakt er kanskje den mest interessante av disse. Enkelte regner med at å være vakt består hovedsaklig av å stå på et sted og se tøff ut. Enkelte utbrudd a lá "Få se leg av deg" eller "Du trenger en runde" for å ha noe å gjøre. Ikke om du er stasjonert på Burger King nattestid i helgene. Her hadde det virkelig hjulpet om jeg hadde vært litt mer mandig enn jeg strengt tatt er. Når man får besøk av storvokste bikere med brannøks føler man seg litt til kort som en 57 kilos guling bevæpnet med håndjern og en lommelykt. Det er den typen jobb du bare vet du kommer til å angre på en kveld på byen når noen du har kastet ut på grunn av slåssing i køen kjenner deg igjen. Og har gjerne med seg venner.
- Mystery Shopper er den eneste stillingen jeg har som ikke krever at jeg blør fra tannkjøttet hver dag. Alt jeg trenger å gjøre er å gå inn i butikken, kjøpe noe, huske litt og skrive en enkel rapport om det etterpå. Geistet her er at jeg får beholde det jeg kjøper, samt litt lønn i tillegg. "Få betalt for shopping? Høres ut som en drøm! Sign me up", tenkte jeg. Så kom jeg på at jeg egentlig ikke har tid til å gjøre oppdragene mine, siden de andre tre jobbene tar over alt jeg har av tid. Så da forsvinner noe av det lille jeg har av fritid til mer jobb. Selv om det er en kosejobb, er det fortsatt tid jeg selger til andre enn meg selv og mine.
Alt dette blandet sammen skaper en helt ny og spennende type stress som vitenskapen burde undersøke. Ødelagt døgnrytme, konstant energimangel og påførende monsterapetitt i kombinasjon med økt irritasjon over verdens befolkning generelt, gir meg en heller interessant tilværelse. Spesielt siden jeg ikke orker å bruke de få fridagene jeg har til noe mer fornuftig enn å sitte her og blogge om arbeid. Men det er fordi jeg bryr meg om dere. Dypt...
I etterpåklokskapens navn er det kanskje denne arbeidsnarkomanien som endte forholdet mitt over nesten fire år. Før jul 07 flyttet vi sammen, og i månedene som fulgte var jeg arbeidsledig. Masse fritid til å bruke på det vakreste mennesket i verden, men fint lite penger å skjemme henne bort med. Noe jeg syntes hun fortjente, siden hun tilbrakte såpass mye tid på skole og på jobb. Da jeg endelig fikk meg ny jobb var jeg overenergisk og brukte alt jeg kunne av tid og oppmerksomhet på jobben, med målet "best i verden" i bakhodet. Dette var sannsynligvis starten på slutten, siden jeg ofte var utslitt da jeg kom hjem igjen. Penger ble det nok av, men ingen tid å bruke de på. Og spesielt ikke sammen med hun som skulle være viktigst av alt for meg.
Nå, med fire jobber, er det egentlig ikke rart at det gikk som det gikk. Romantikken hadde sakte, men sikkert tuslet ut døren, mens selvinnsikten fortsatt lette etter sandalene sine. Det har kommet til det punktet at jeg nå heller vil se repriser av Hell's Kitchen og røyke en 20-pakke, enn å gå ut på byen med venner. Fordi jeg vil slippe anstrengelsen. Overarbeid skaper latskap, av en dimensjon jeg ikke trodde eksisterte. Når man sitter i en haug av brukte klær, tomme røykpakker og oppvask uten å bry seg har man krysset en farlig grense.
Det er på tide å ta seg sammen. Balansen mellom det sosiale og det arbeidssomme må rettes opp i. Én heltidsjobb istedet for fire deltidsjobber hadde gjort seg. Levebrødet skal sikres, men sjelen må også ha sitt, heter det. For min del har det i det siste vært mer: Levebrødet må sikres, så får morrabrødet komme etter. Om det finner sandalene sine i det hele tatt...
- Kokkestillingen gir meg de langvarige stressymptomene som stram nakke og tvangstanker angående orden. 8 timer hver dag, fem av dem i ekstremtempo, er likevel noe jeg vil anse som styrkende for kroppen. Jeg får i det minste bevegd på meg. Spesielt når jeg er ferdig på jobb klokken halv ett om natta og det ikke lenger går busser. En times spasertur i regnet er kos...
- Telefonintervjuer er jobben hvis du vil slite ut stemmebåndene ved å prate som Trond Viggo Torgersen i fem timer. "God dag, mitt navn er Vegard Dybvad" er en setning jeg begynner å gå litt lei av. Etter endt arbeidsdag hos Norstat har jeg som regel altfor mye kaffe og altfor lite mat i meg. Så både nyrer og galleblære hater meg litt og bestemmer seg for å avbryte nattesøvnen min ved å gi meg sure oppstøt og bringebærfantasier.
- Jobben som ordensvakt er kanskje den mest interessante av disse. Enkelte regner med at å være vakt består hovedsaklig av å stå på et sted og se tøff ut. Enkelte utbrudd a lá "Få se leg av deg" eller "Du trenger en runde" for å ha noe å gjøre. Ikke om du er stasjonert på Burger King nattestid i helgene. Her hadde det virkelig hjulpet om jeg hadde vært litt mer mandig enn jeg strengt tatt er. Når man får besøk av storvokste bikere med brannøks føler man seg litt til kort som en 57 kilos guling bevæpnet med håndjern og en lommelykt. Det er den typen jobb du bare vet du kommer til å angre på en kveld på byen når noen du har kastet ut på grunn av slåssing i køen kjenner deg igjen. Og har gjerne med seg venner.
- Mystery Shopper er den eneste stillingen jeg har som ikke krever at jeg blør fra tannkjøttet hver dag. Alt jeg trenger å gjøre er å gå inn i butikken, kjøpe noe, huske litt og skrive en enkel rapport om det etterpå. Geistet her er at jeg får beholde det jeg kjøper, samt litt lønn i tillegg. "Få betalt for shopping? Høres ut som en drøm! Sign me up", tenkte jeg. Så kom jeg på at jeg egentlig ikke har tid til å gjøre oppdragene mine, siden de andre tre jobbene tar over alt jeg har av tid. Så da forsvinner noe av det lille jeg har av fritid til mer jobb. Selv om det er en kosejobb, er det fortsatt tid jeg selger til andre enn meg selv og mine.
Alt dette blandet sammen skaper en helt ny og spennende type stress som vitenskapen burde undersøke. Ødelagt døgnrytme, konstant energimangel og påførende monsterapetitt i kombinasjon med økt irritasjon over verdens befolkning generelt, gir meg en heller interessant tilværelse. Spesielt siden jeg ikke orker å bruke de få fridagene jeg har til noe mer fornuftig enn å sitte her og blogge om arbeid. Men det er fordi jeg bryr meg om dere. Dypt...
I etterpåklokskapens navn er det kanskje denne arbeidsnarkomanien som endte forholdet mitt over nesten fire år. Før jul 07 flyttet vi sammen, og i månedene som fulgte var jeg arbeidsledig. Masse fritid til å bruke på det vakreste mennesket i verden, men fint lite penger å skjemme henne bort med. Noe jeg syntes hun fortjente, siden hun tilbrakte såpass mye tid på skole og på jobb. Da jeg endelig fikk meg ny jobb var jeg overenergisk og brukte alt jeg kunne av tid og oppmerksomhet på jobben, med målet "best i verden" i bakhodet. Dette var sannsynligvis starten på slutten, siden jeg ofte var utslitt da jeg kom hjem igjen. Penger ble det nok av, men ingen tid å bruke de på. Og spesielt ikke sammen med hun som skulle være viktigst av alt for meg.
Nå, med fire jobber, er det egentlig ikke rart at det gikk som det gikk. Romantikken hadde sakte, men sikkert tuslet ut døren, mens selvinnsikten fortsatt lette etter sandalene sine. Det har kommet til det punktet at jeg nå heller vil se repriser av Hell's Kitchen og røyke en 20-pakke, enn å gå ut på byen med venner. Fordi jeg vil slippe anstrengelsen. Overarbeid skaper latskap, av en dimensjon jeg ikke trodde eksisterte. Når man sitter i en haug av brukte klær, tomme røykpakker og oppvask uten å bry seg har man krysset en farlig grense.
Det er på tide å ta seg sammen. Balansen mellom det sosiale og det arbeidssomme må rettes opp i. Én heltidsjobb istedet for fire deltidsjobber hadde gjort seg. Levebrødet skal sikres, men sjelen må også ha sitt, heter det. For min del har det i det siste vært mer: Levebrødet må sikres, så får morrabrødet komme etter. Om det finner sandalene sine i det hele tatt...
Abonner på:
Innlegg (Atom)
