Nåtidens Nattaktivitet, Nedtegnet Noenlunde Nykternt

Jeg elsker livet mitt. Ja, jeg sa det. Jeg digger å være Vegard i Trondheim!

Jobben min rocker, pengene flyter jevnlig, kvinnene er varme og pilsen er kald. Pc'en min lever igjen, MP3-spilleren er gjenfunnet, fingeren min gjør ikke fullt så vondt lenger og røykpakken min er ikke tom. Enkelte dager føler jeg meg som den heldigste single karen i verden. Om man ikke har bil eller dame gjelder det å finne glede i andre ting, en kunst jeg med tiden har klart å beherske godt over gjennomsnittet. Hver gang jeg har en pils i hånden er det som om det er den beste pilsen jeg har smakt, siden jeg jobber hardt for å kunne nyte den. Røykepausene på jobb er himmelske av samme grunn, og når det gjelder tilfeldig sex er det såpass tilfredsstillende at det fueler humøret mitt i flere dager etterpå. Selv om jeg neppe tror jeg orker to jenter på et døgn igjen.

Til helgen kommer lønna sigende inn på konto, arven etter Mormor lusker like etter, og jeg har fri Torsdag, Fredag og Lørdag. For en tid siden ville jeg i samme situasjon tenkt: "Dette kommer ikke til å vare, snart vil Murphy løfte sitt fatalistiske hode og få meg ned på bakken igjen." Ikke denne gangen. Ting har gått såpass bra for meg de siste månedene at hele familien må utslettes, formuen deres bli spist opp i dødsboet av illsinte kreditor-aliens og alle mine venner får kreft på samme dag, om humøret mitt skal jekkes ned ett eneste prosentpoeng. Jeg befinner meg på en oppadgående bølge, bygget på hardt arbeid, fundamentert i håp og tålmodighet og sementert inn i grunnfjellet med utrettelig pågangsmot. Jeg fortjener dette. Etter å ha måttet jobbe beinhardt for å få noe som helst her i verden er det tydelig at det faktisk har lønnet seg til slutt. Hard work and Blue Balls builds Character.

Nei, jeg har ikke noe fast forhold. Nei, jeg eier ikke egen leilighet. Nei, jeg har ikke min egen restaurant og nei, jeg har ikke millioner på konto. Det jeg derimot har er en god jobb i byens mest suksessrike spiseri, fet leiekåk, nok til mat og drikke og litt ellers på konto og gode venner. Og er ikke det egentlig nok? Man trenger ikke alltid å leve i overflod, så lenge man klarer å holde demningen vedlikeholdt.

Men for de som husker tilbake, har jeg til tider følt meg litt uthulet. Jeg var småforelska i en jente som det aldri kan bli noe med, livet føltes ensomt og unyttig. Jeg aner virkelig ikke hvorfor jeg befant meg i det spekteret av sinnet. Sett i retrospekt har alt ordnet seg for meg. Alle små motbakker, alle hindere og fartsdumper. Alle røde lys og stengte dører har ikke annet enn formet meg til hva jeg er i dag: En tilfreds og lykkelig mann, som virkelig bør vurdere å droppe hakeskjegget til fordel for noe mer kledelig. I have won in the Game of Life, and the price is Continued Existence! Hva så om jeg ikke har noen fast partner? Det bor 160 000 mennesker i denne byen, markedet er langt ifra magert. Hva så om jeg deler leilighet med en gæærn nording uten takt og tone? Jeg ser ham nesten aldri og de gangene han er her sitter han uansett og spiller BF2 hele dagen. Om noen trenger en pick-me-up på humøret, ring meg. Er det godt humør og selskap du er ute etter kan du få det fra mannen som burde selge draget sitt på finn.no



Helt til slutt: Liten tribute til Michael Jackson, den siste av vår tids store legender. Jeg lurer på om det noensinne vil komme noen som kan måle seg med de virkelig store navnene som har gått forbi oss. Vi har ingen Beatles, ingen Elvis, Guns N' Roses, Madonna eller Jacko verdt å nevne lenger. En era er over, og kanskje vil den aldri kunne overgåes. Hvil i fred, Michael. Du fortjener det. Du også...



Damn, han så bra ut... Han burde virkelig sluttet med operasjonene mens han lå bra an. Noe sier meg at Paris Hilton's karakter, Amber Sweet, fra Repo: The Genetic Opera, er sterkt inspirert av Michaels historie...

WoW Warfare Video

Cancelled WoW Account Meltdown - Watch more Funny Videos

Wow... Jeg... vet virkelig ikke hva jeg skal si... Bare... Wow....

Drastisk Demoraliserende Dementia

Det er kjipt å ikke ha fungerende pekefinger...
Jeg jobber i et mye saktere tempo, våkner av at jeg kommer borti den om natta, jeg typer som en iguana tapet fast i en murstein, kastet ut fra et vindu i femte etasje og jeg er så og si hindret fra å spille nesten noe som helst. Noe som er ekstremt irriterende, siden jeg nylig har gått til anskaffelse av både Infamous, Prototype og Ghostbusters, tre spill som jeg virkelig har sett frem til, er utrolig underholdende og gode opplevelser jevnt over. Men det tyder på at jeg må vente i to uker til før jeg får spilt dem effektivt igjen, og sjelen min gråter stille mens jeg ulver nedpå smertestillende og ser Robot Chicken. Adding insult to injury, så har Steffen bestemt seg for å gi meg økenavnet Vegard Nifinger. Noe som ville vært litt stilig om jeg hadde vært en form for martial arts master, eller en mercenery i Afganistan. Men som heller tåkelagt sushikokk er det ikke så ærefullt at det gjør noe...

Christine var innom restauranten nå på lørdag for å ete seg et år fetere. Med henne fulgte The Usual Suspects, med et bord reservert for 14. De ble imidlertidig bare syv og tipset ikke engang. Samme dagen var kjøkkenstaben redusert med én mann, Thines, som er i Oslo for å fortelle kvinnfolket at han er glad i henne og blablabla. Sjefsservitøren er ødelagt pga feber og hele kvelden var stort sett et lite helvete. Så, i sann Vegard-stil: ferdig på jobb og stikke på 3B for en date med mine tre psykologer: Dr. Jack, Dr. Jäger og Dr. Captain Morgan (Han har to titler) for å ende opp i en seng på feil side av elva med en rødtopp på armen og en stor bulk i kontoen. Dagens livsstil er muligens helseskadelig, men i helvete så tilfredsstillende den er.

Jeg lurer på om det er på tide å roe seg litt... Jeg har de siste to månedene ikke gått hjem fra byen alene en eneste gang, Not ONCE. Jeg tror problemet her er å finne i enkel fysikk. Når jeg prater med tilfeldige kvinner på byen vil lyset fra stearin- og lampelysene reflekteres fra de jeg snakker med og inn i øynene mine. Der vil signalet gå opp i hjernen min, som forteller meg at jeg vil se mer av dem, gjerne mindre bekledd og dårligere belyst. Og, for all del, de fleste har jeg ingen problemer med å se når jeg våkner, men noe plager meg. Noe jeg ikke helt klarer å sette den fungerende fingeren min på. Kall det sosial rastløshet, manglende målretning eller null personlig innsikt. Noe som er litt sært, fordi jeg vet rimelig godt hva jeg vil ha, og jeg går etter det med en del blod på tann, resten i snabben, hvor det hører hjemme og dermed altfor lite i hjernen.

Og Vegard har en tendens til å få det han vil ha...

Men drit i det, positivt selvbedrag er tingen. Det har tjent meg godt siden ungdomsskolen, da jeg klarte å overbevise meg selv om at jeg ser bedre ut enn den jevne klassekamerat, og har med tiden gitt meg såpass selvtillitt at du kan samle opp det overflødige og fõre en afrikansk landsby i et år. Så nå er det straks tid for å trekke på seg kokkejakken nok en gang og herje som en gærning på jobb, hvor jeg den siste tiden har tilbrakt litt flere timer enn hva som er sunt for meg. Denne måneden, til tross for tre dagers sykefri, kommer til å gi meg minst 190 timer, og rundt 16K utbetalt i lønn etter skatt. Det blir en fin Juli, spesielt med tanke på at vi da har begrenset åpningstid og forhåpentligvis et normalt antall gjester. Men nå har jeg begynt å snakke om jobb igjen...

Det er interessant hvordan man bare siver tilbake til å snakke om ting som opptar en for tiden. Jeg, for eksempel, får ikke til å snakke om stort annet enn jobb, sex og gaming for tiden, siden det er det jeg bruker mesteparten av tiden, energien og pengene mine på. Men, som Caesar sa: Brød og sirkus til folket. Om vi vinkler den til Morrabrød og Fylla til folket, har dere meg i et nøtteskall.

In other news: Google har tydeligvis gått batshit crazy med annonsene i margen min. Hvordan har de noen som helst relevanse for folk som logger seg inn for å lese denne bloggen jevnlig...?
Kanskje det forklarer hvorfor jeg bare har tjent 65 Cents på dette....

Og jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal avslutte dette innlegget, så vi bare gir opp og holder på til vi går tom for ord og tålmodighet. Noe som skjer omtrent.............

NÅ!!

Sushi, Sex, Skader og Sellout

Jeg liker måten overskriftene mine beskriver hva som har skjedd med meg i det siste. Ta for eksempel denne her. Sushi sier seg selv, (Oooh, ubevisst alliterasjon. Ser man det) siden jeg har vært på jobb nesten hver dag i Juni og har planer om å fortsette med det ut måneden. Skadedelen krever kanskje litt forklaring:

I dag stod jeg på jobb og hakket vårløk, som man vanligvis gjør ved åpning. På et eller annet finurlig vis klarte pekefingeren min å komme seg under kniven... Svosj, chop, ævve! Sprang på toalettet for å stoppe blødningen, gav opp etter ti minutter og tredde bare en hanske over, kom tilbake til plassen min og på fjøla ligger det en kniv med et litt for selvtilfreds uttrykk. Litt hakket vårløk og fingertuppen min. Hurra! Stod og jobbet i en liten time til, før jeg stakk på legevakta. Der fikk jeg bedøvd ned fingeren og bandasjert den etter alle kunstens regler. Og likevel har jeg nå klart å blø igjennom. Jeg har nå fri frem til Fredag (Igjen!) og lurer litt på hvordan jeg skal få det jævla blodet vekk fra vasken min. Har tredd en gummihanske over bandasjen for å hindre altfor mye søl, så den kan bli festlig å ta av i kveld.

Det er bare jeg som får til slikt...

Sex: Jeg har hatt det. Siden denne bloggen ikke har blitt til Aktuell Rapport helt enda, er det grenser for hvor mye grafiske detaljer dere får vite. Suffice to say, hun var bra.

Sellout: Ja, jeg har solgt ut. Med reklame i bloggen. Egentlig bare for å gjøre det, men om noen føler for å gi meg penger ved å trykke på annonsene, hadde jeg nesten blitt litt glad. Det koster dere ingenting, men om vi trykker mange nok ganger kan vi i teorien blø google tom for spenn og dele profitten oss imellom. Eller, mest sannsynlig, gi faen i at de er der, og bare vente til jeg har fjernet dem igjen.

Nå skal jeg se siste episoden av True Blood som har kommet ut og gomle fór med én hånd. Men det var i det minste venstre det gikk ut over, så ingen fare. Finn på deres egne vitser i mellomtiden, og ha en bra kveld.

Androgynous Asian Alcoholic

Gimme beer, gimme booze
Bring it 'fast as ye can
Gimme grog, gimme gin
I'm the asian man!

Gimme rum, gimme Razz
Gimme all that ye've got
Gimme moonshine and Whiskey
Then pass me your sluts

I don't care if I offend ye
I don't care what ye think
I'm the asian man
Gimme someth' to drink!

Alternative Aversjoner er Alltid Akseptabelt

Det er en stund siden jeg har skrevet her nå, noe jeg har fått høre fra flere av mine trofaste undersåtter, groupies og generelle fans. Grunnen til det er at jeg har vært rimelig opptatt og energifattig den siste tiden. Enkelte husker kanskje det aller første innlegget mitt, hvor jeg bestemte meg for å få bukt med arbeidsnarkomanien min, og ordne en balanse mellom jobb og sosialt liv. La oss bare si at den planen har blitt skutt, hevet over bord, strandet på et rev og frosset i isen, mens Børge Ousland forbereder en ekspedisjon for å finne den. I Juni nå, jobber jeg hver eneste dag med unntak av Søndager og én innklemt fridag. På plussiden blir det masse spenn i kassen, erfaringsmessig får jeg virkelig slipt meg og døgnrytmen min blir fin og ordentlig igjen. Men all min kontakt med omverdenen blir tydelig snevret inn.

I slike situasjoner er det få ting som får meg til å føle meg bedre enn min innebygde evne til å snu det blinde brunøyet til og bare ha det fint i min egen lille verden mens jeg arbeider. Timene flyr unna og jeg er effektivt hindret fra å bruke penger. Lørdagsnettene er uansett mine, og de har vært fine den siste tiden. Ikke vet jeg hvor jeg ender opp, men om ølen er kald og jentene vakre før jeg kommer dit spiller det fint liten rolle. Om de elementene er til stede når jeg kommer frem til målet, er det forsåvidt også en bonus jeg ikke sier nei til.

Kort oppsummert: Status Quo er fortsatt opprettholdt. Jeg jobber og styrer på dagtid, og ender opp i senger som ikke tilhører meg på kvelden. Jeg er forelsket i en jente jeg ikke kan få, bruker altfor mye penger selv om jeg nesten aldri er utenomhus og mister mer og mer troen på den menneskelige rase med hver dag som går.

*Thumbs up*

Men de gode idéene kommer til meg som kunder til en trippelbefittet hore på Broadway. Jeg har innsett at jeg har to talenter her i verden: Mat og Sex. Om jeg kan bake dette inn i ett enkelt selgbart produkt, er veien til helvete i det minste brolagt med gull, fremfor gode intensjoner. Derfor har jeg store planer om å åpne enkeltmannsforetaket "Ring en Vegard." Prinsippet fungerer ved at man ringer et hotlinenummer, 0 Orgasme (0 6742763) og jeg leverer i løpet av en time, pizza og pulings. Slagordet kommer til å være noe a lá: "Sulten og kåt? Du ringer, Vegard Bringer." Om vi bare kunne omskrevet prostitusjonsloven litt, ville planen vært perfekt, men siden politiet tydeligvis ikke bryr seg om mannlige prostituerte, burde jeg være rimelig trygg uansett. Og ringeren vil være med å støtte norsk forskning.

Tillat meg å forklare: Ved mitt siste semi-årlige legebesøk for å sjekke det meste, som kreft, kjønnssykdommer og generell almenntilstand, fikk jeg tilbud om å være med å prøve et nytt legemiddel som skal komme i butikkene om ikke lenge. Legemiddelet det er snakk om er en potenspille. Jeg har et brett med 24 piller som gjerne skal være oppbrukt før August er over. 22 av dem er igjen og jeg tror jeg trenger litt emr enn min sedvanlige sjarm for å kunne gjennomføre dette. So, who's in? Legg igjen navn og nummer hos Ring en Vegard, og støtt fremtidens legemiddelforskning.

Alternativt er det bare å ringe ellers, om du føler for å kaste bort et par-tre timer med en person som får altfor lite sosial kontakt for tiden. Jeg sier aldri nei til selskap.